Buddy Holly – That’ll Be The Day (Decca LP, 1958)

1) You Are My One Desire; 2) Blue Days, Black Nights; 3) Modern Don Juan; 4) Rock Around With Ollie Vee; 5) Ting A Ling; 6) Girl On My Mind; 7) That’ll Be The Day; 8) Love Me; 9) I’m Changing All Those Changes; 10) Don’t Come Back Knockin’; 11) Midnight Shift.

Etter at Buddy Holly slo gjennom, fikk innspillingene han hadde gjort i 1956 fart på seg. Det ble først gitt ut et par singler, og i april 1958 kom et helt album med disse innspillingene. Dermed ble Deccas That’ll Be The Day det siste albumet Holly fikk oppleve at ble utgitt mens han var i live.

Ved inngangen til 1956 var platebransjen i USA i villrede om hvordan de skulle håndtere fenomenet rock & roll. Særlig Elvis Presleys suksess gjorde at «alle» forsto at de måtte få kloa i en unggutt i samme stil for å ri på det mange mente kom til å være en kortlivet affære. Dette gjaldt også countrymogulene i Nashville. Elvis hadde startet mer eller mindre som countrysanger, og hans første listeplasseringer var på countrylistene, med That’s All Right (28. plass), I’m Left, You’re Right, She’s Gone (33. plass) og det endelige gjennombruddet med I Forgot to Remember to Forget, som gikk helt til topps hos countrypublikummet høsten 1955. På dette tidspunktet hadde ikke Elvis vært å se på poplistene, noe som skulle endre seg grundig fra og med januar 1956, da han smalt til med fire strake førsteplasser på både pop- og country.

Suget etter en ny Elvis brakte hundrevis av unge håpefulle inn i forskjellige studioer i Nashville. En av disse var Buddy Holly, som i januar 1956 fikk tre timers innspillingstid til å spille inn fire sanger: Love Me, Blue Days, Black Nights, Don’t Come Back Knockin’ og Midnight Shift. De to førstnevnte ble utgitt på singel i april 1956, med Hollys egenkomponerte Love Me som A-side. Det ble ingen suksess, og platen var ikke å se på noen salgslister. Decca ga imidlertid ikke opp gutten, og ga ham to nye sjanser i løpet av 1956. Først i juli, da han spilte inn Ting-A-Ling (opprinnelig av The Clovers), Rock Around with Ollie Vee (komponert av Sonny Curtis), Girl on My Mind (Don Guess) og de egenkomponerte I’m Changing All Those Changes og That’ll Be The Day. Denne gangen hadde han med seg hele The Crickets, etter å ha måttet bruke studiomusikere ved første anledning.

I november var Holly tilbake hos Owen Bradley i Nashville, hvor Rock Around With Ollie Vee ble spilt inn på nytt, i tillegg til Modern Day Juan og You Are My One Desire, begge komponert av Buddys kompis Don Guess. Guess’ to sanger ble gitt ut på singel i desember 1956, uten at noe skjedde. Dermed unnlot Decca å fornye kontrakten. Holly dro til New Mexico for å samarbeide med Norman Petty. Resten er rockehistorie.

Alle de 11 sangene Holly spilte inn for Decca ble samlet på That’ll Be The Day. Albumet gjorde det godt i Storbritannia, hvor det oppnådde en femteplass på salgslistene. I USA gjorde det imidlertid lite ut av seg. Decca takket som kjent nei til The Beatles i 1962, med begrunnelsen at tiden for gitargrupper sannsynligvis var over – en beslutning som har blitt latterliggjort siden. Om selskapet fortjener samme kritikk for å ha latt Holly gå ut døren, er vanskeligere å si. På Decca-innspillingene fremsto han som en av mange rockabillysangere som fikk prøve seg. Rockabillyen ble spedd ut med doser R&B, country og doo-wop, uten at Holly klarte å sette særlig preg på materialet. Han trivdes ikke i Bradleys studio og kom ikke gjennom som et spesielt talent på disse opptakene. Det beste eksempelet på forskjellen mellom Decca-Holly og Coral-Holly er de to versjonene av That’ll Be The Day, der låten først fikk fart og energi da den ble spilt inn på nytt i New Mexico. Bradley fikk ikke ut potensialet, og hans versjon fremstår som en halvlunken, luntende utgave av det senere mesterverket.

Det aller meste var på det jevne – slett ikke dårlig, men heller ikke i nærheten av den energiske og særpregede Holly som dukket opp noen måneder senere under Pettys veiledning. Han fant seg selv først som sanger og utøver da han moderniserte musikken til proto-poprocken på The «Chirping» Crickets og Buddy Holly – to album som satte gnist i blant andre John Lennon og Paul McCartney. Det var smått utrolig hvilke skritt han tok i løpet av få måneder i 1957, da han gikk fra å være en storøyd beundrer av Bill Haley, Elvis Presley og Carl Perkins til å bli en artist som moderniserte rock & roll.

Rating: 6,5/10