Frank Zappa – Over-nite Sensation (DiscReet LP, 1973)

1) Camarillo Brillo; 2) I’m The Slime; 3) Dirty Love; 4) 50/50; 5) Zomby Woof; 6) Dinah-Moe-Hum; 7) Montana

Høsten 1972 dro Frank Zappa på turné med storbandet fra The Grand Wazoo. Det var ingen billig fornøyelse å ha med seg et så stort lag på veien, og etter noen uker så han seg tvunget til å nedskalere antall medlemmer. Han avsluttet turnéen med The Petit Wazoo. Hvorvidt det var bekymringer for økonomien som gjorde at han tok musikken sin i en mer kommersiell retning, vites ikke, men det er åpenbart at han forstod at han måtte tjene mer penger for å realisere sine tidvis vidløftige og lite kommersielle ideer. Slik ble Over-Nite Sensation startskuddet for en vellykket kommersiell periode i karrieren, med plater som solgte sgodt og skaffet ham et større publikum, både i USA og resten av verden.

Studioalbumene Over-Nite Sensation, Apostrophe (‘) (1974) og One Size Fits All (1975), konsertalbumet Roxy and Elsewhere (1974), samt Sheik Yerbouti og Joe’s Garage (begge 1979) utgjorde de kommersielle høydepunktene i Zappas karriere. Denne perioden startet altså med Over-Nite Sensation, som ble utgitt i september 1973 på hans nye plateselskap Discreet, etter at han hadde lagt ned Bizarre. Da hadde det gått nesten et år siden forrige plateutgivelse, noe som var uvanlig lenge for Zappa.

Frank hadde satt sammen et nytt (og mindre) band, bestående av Sal Marquez (trompet, vokal), Ian Underwood (blåsere), Ruth Underwood (perkusjon, marimba, vibrafon), Bruce Fowler (trombone), Jean-Luc Ponty (fiolin), George Duke (synthesizer, keyboards), Tom Fowler (bass) og Ralph Humphrey (trommer). Han tok med seg den nye gjengen både på veien og i studio. De spilte inn Over-Nite Sensation i California våren 1973. Her fikk hjelp av vokalistene Kin Vassey og Ricky Lancelotti på noen spor, selv om Zappa stod for mesteparten av vokalen selv. I tillegg fikk de ukreditert hjelp av Tina Turner og The Ikettes, som ga flere av sangene et gritty, sexy drag med koringen sin. Grunnen til at de ikke ble kreditert skyldtes etter sigende tyrannen Ike Turners sjalusi og kontrollbehov.

Over-Nite Sensation inneholdt syv sanger og var unnagjort på 34 minutter. Låtene la seg godt til rette i en klassisk rock-tradisjon, med innslag av jazzrock og funk. Det formidable laget musikere sgjorde mye ut av de i utgangspunktet streite låtene. Ved nærlytting kom man bak de fengende stikkene og refrengene, hvor komplekse arrangementer ga seg til kjenne. Bandet Zappa hadde med seg i denne perioden regnes av mange som det beste han noen gang hadde hatt. Sammen sørget de for at Over-Nite Sensation både ble et umiddelbart fengende stykke rock og samtidig en plate som aldri sluttet å fascinere med detaljer og interessante partier.

Tekstene fortsatte i tradisjonen med sarkastiske, provoserende beskrivelser av livet i USA, denne gangen med økt fokus på sex i alle mulige settinger. Sex ble et av Zappas mest trofaste temaer utover syttitallet, til stor irritasjon for kritikere og samfunnsstøtter, og til blandet mottakelse blant fansen. Zappa kunne være hysterisk morsom og herlig provoserende med denne tematikken, men også barnslig og platt. På Over-Nite Sensation stod heldigvis tekst og musikk godt til hverandre og utgjorde et formidabelt hele, med ironi og sarkasme, men også med lyrisk humor og humør.

Camarillo Brillo åpnet platen med historien om sigøynerheksa Magic Mama, som protagonisten treffer i det hun er i ferd med å kle av seg for å gjøre det du vet. Zappa fortalte om hennes slangekjeledyr og evner med tarotkort, og fikk også klemt inn en liten utlevering av hippier som kjøpte falske ponchoer på Sears. Men først og fremst var Camarillo Brillo Zappas mest fengende rockelåt til da, med en sterk melodi og en av hans beste vokalprestasjoner så langt. Om ikke annet hadde ulykken med fallet fra scenen i London medført at stemmen hans var blitt betydelig dypere, noe som ga ham en annen autoritet som sanger.

I I’m The Slime snakkesang Zappa seg gjennom en tekst om uhyrlighetene som rant ut av TV-en. Et typisk Zappa-tema, som ble løftet av en grisefunky rytmeseksjon, hans egen gitarsolo og ikke minst Tina Turner og The Ikettes’ koring. Funk lå også i bunn av grisete Dirty Love, der Zappa kun var ute etter sex uten forpliktelser. Sangen var like fengende som de to første og nærmet seg nesten Funkadelic. Fifty-Fifty var mer jazzrock, med en skrikende Ricky Lancelotti på vokal. Han hørtes ut som om han hadde forstoppelse, men låtenble reddet i land av rå soloer fra George Duke og Jean-Luc Ponty. Lancelotti dukket opp igjen på Zomby Woof, denne gangen sammen med både Zappa og The Ikettes. Dette var platas mest komplekse spor, med en rekke taktskifter og soloer, som sendte tankene tilbake til Waka/Jawakas mest komplekse øyeblikk.

Det hele ble rundet av med to låter som ble konsertgjengangere i årene som fulgte. Dinah Moe-Humm red på et hyperfunky gitarriff, og teksten var igjen sentrert rundt sex. Helt til slutt kom Montana, et av de definitive høydepunktene. Her fortalte Zappa historien om mannen som ville flytte til Montana for å starte en tanntråd-farm (!) og ri på en pygméhest for å inspisere avlingen. Hvor tok han det fra? Nok en gang imponerte musikerne, spesielt Ruth Underwood med sin marimba.

Over-Nite Sensation gikk til 32. plass på Billboard og solgte til gull i USA. For første gang dukket Zappa også opp på listene i Norge, hvor platen nådde 15. plass. Dette markerte starten på et nært og kjært forhold mellom Zappa og det norske publikummet.

Rating: 8,5/10