John Fogerty – Premonition (Reprise, cd, 1998)

1) Born On The Bayou; 2) Green River; 3) Susie Q; 4) I Put A Spell On You; 5) Who’ll Stop The Rain; 6) Premonition; 7) Almost Saturday Night; 8) Rocking All Over The World; 9) Joy Of My Life; 10) Down On The Corner; 11) Centerfield; 12) Swamp River Days; 13) Hot Rod Heart; 14) The Old Man Down The Road; 15) Bad Moon Rising; 16) Fortunate Son; 17) Proud Mary; 18) Travelin’ Band

Blue Moon Swamp ble fulgt opp med en stor turné. Fogerty og band gjennomførte to konserter i New Orleans mot slutten av april 1998, før de la ut på en omfattende sommerturné i USA. Den lange rekken av konserter i hjemlandet ble avsluttet i Boston 28. august. I september holdt de åtte konserter i Skandinavia, der Oslo Spektrum fikk besøk 14. september. Disse konsertene var de eneste Fogerty gjennomførte i Europa dette året. Turneen ble deretter avsluttet med fem konserter i Australia i november.

Fogerty hadde med seg Johnny Lee Schell (gitar, kor), Michael Canipe (gitar, kor), Bob Glaub (bass) og Kenny Aronoff (trommer). Den samme gjengen, med støtte fra The Fairfield Four og Waters-søstrene på enkelte låter, gjennomførte en «oppvarming» på Warner Studio Scene 15 den 12. og 13. desember 1997, foran et entusiastisk publikum. Disse to kveldene ble foreviget på DVD og CD, som kom ut i juni 1998, og som vi må anta var representative for det som foregikk på turneen.

I motsetning til Eye of the Zombie-turneen, der Fogerty nektet å fremføre sanger fra CCR-tiden, leverte han denne gangen en god blanding av gammelt og nytt. Han gikk tilbake til sin første hit, Suzie Q, og tok publikum med gjennom mange av de største låtene i CCR-katalogen, samt sanger fra John Fogerty, Centerfield og Blue Moon Swamp, i tillegg til én ny låt, tittelsporet Premonition. Den var kanskje ikke hans største øyeblikk, men den typiske Fogerty-rockeren gled fint inn i helheten.

For å slå fast hvem som virkelig stod bak CCR, åpnet han konsertene med samme låt som i CCR-tiden: en knugende, raspet versjon av Born on the Bayou. Det var rørende å høre Fogerty ta eierskap til hele den fantastiske katalogen sin også fra scenen. Det føltes naturlig at han ga sitt store publikum den klassiske sangskatten han produserte i ung alder, og han gjorde det på en måte han ikke trengte å skamme seg over. Selv om resultatet bar preg av at årene hadde gått, og at Fogerty nå var i midten av femtiårene, kunne man fortsatt kjenne suset av den mest klassiske rocken USA noen gang hadde frembrakt.

Stemmen var i overraskende god form, bedre enn man kunne frykte med utgangspunkt i de foregående albumene. Han tok i mer fra scenen, og selv om det tidvis ristet i stemmens grunnvoller, ga det låtene nødvendig energi. Han ga alt han hadde, og det var inspirerende å høre ham gå løs på Fortunate Son med fortsatt bitt og sinne i fremføringen. Han sang med langt mer liv og kraft fra scenen enn den smått puslete versjonen av seg selv han viste frem på Blue Moon Swamp.

Fogerty og bandet holdt seg jevnt over tro mot originalversjonene, men med nok energi til at det aldri føltes statisk. At han fikk støtte av to gitarister var selvsagt en fordel – dette var tross alt gitarmusikk.

Vurdering: 7/10