Slayer – Decade Of Aggression (Def American 2cd, 1991)

CD1: 1) Hell Awaits; 2) The Anti-Christ; 3) South of Heaven; 4) War Ensemble; 5) Raining Blood; 6) Altar of Sacrifice; 7) Jesus Saves; 8) Dead Skin Mask; 9) Seasons In The Abyss; 10) Mandatory Suicide; 11) Angel of Death, CD 2: 1) Hallowed Point; 2) Blood Red; 3) Die by the Sword; 4) Black Magic; 5) Captor of Sin; 6) Born of Fire; 7) Postmortem; 8) Spirit in Black; 9) Expendable Youth; 10) Chemical Warfare     

Omtalen av Metallica, Slayer, Anthrax og Megadeth som «The Big Four» innen thrash var etter hvert blitt en etablert «sannhet» blant fans og medier. Hva var vel da mer naturlig enn at de dro på turné sammen, under banneret Clash of the Titans? Det viste seg imidlertid umulig å få Metallica med på opplegget. De hadde større kommersielle muskler enn de tre andre til sammen, og ville ta det hele til neste nivå med The Black Album, som kom ut like etter at Clash of the Titans-turneen ble avsluttet. Megadeth, Slayer og Anthrax var derimot klare. Første del av turneen foregikk i Europa høsten 1990, med Slayer og Megadeth som headlinere og Testament og Suicidal Tendencies som oppvarming. Våren og sommeren 1991 var det USAs tur, og da var også Anthrax med. Testament og Suicidal Tendencies ble byttet ut med Alice in Chains.

Turneen var en passende anledning til å gi ut et konsertalbum, og i oktober 1991 slapp Slayer Decade of Aggression. Hele den første cd-en bestod av opptak fra 13. juli 1991, i Lakeland Coliseum, Lakeland, Florida. Resten av opptakene var hentet fra Wembley Arena i London (oktober 1990) og Orange Pavilion i San Bernardino, California (mars 1991). Det var imidlertid ikke lett å skille hva som var spilt inn hvor – alt fløt sammen, som én lang seanse.

Megadeth nektet konsekvent å gå på scenen etter Slayer og var alltid foran i programmet. Det ble humret over Dave Mustaines forfengelighet, men man skulle ikke lytte lenge på Decade of Aggression før det gikk opp for lytteren at det neppe var noen som hadde lyst til å spille etter Slayer. De 89 minuttene bekreftet bandets rykte som en uslåelig konsertbillett. Slayer var rett og slett noe annet enn samtlige konkurrenter; villere, mer intense og mer presise enn det var mulig å forestille seg.

Det var et sinne og en fandenivoldskhet over fremføringene som forsterket Slayers rykte som den farligste og mest knusende gjengen, ikke bare i klassen – men på hele skolen. Her var det ingen lange soloer fra snobbete musikere som ville sole seg i fansens heltedyrking. Slayer hadde en sunn, punkbasert innstilling. Alle fire klarte seg utmerket fra scenen. Gitaristene var nådeløst presise, men Lombardos innsats var kanskje enda mer imponerende. Han styrte begivenhetene, som regel i et vanvittig tempo. At Arayas stemme tidvis låt litt anstrengt, var aldri et problem. Det bidro heller til å heve temperaturen ytterligere, gjennom en smule menneskeliggjøring av det ellers umenneskelige drivet.

Beslutningen om å ikke fikle med opptakene i ettertid ga Decade of Aggression en sjelden spontanitet og råskap. Det ga også versjonene av låtene, hentet fra hele katalogen, en egenverdi utover å være rene konsertopptak. Her ble en enda mørkere side av Slayer ble vist frem. Det ga utgivelsen en egenverdi som var ganske sjelden i flommen av relativt bortkastede konsertalbum. Musikken nærmet seg tidvis hvit støy, samtidig som de fire hadde full kontroll over helveterittet. Slayer var som et klima fullstendig ute av kontroll – en metallisk klimakrise det ikke var mulig å gjøre noe med. Det var bare å ta imot og forsøke å rydde i vrakrestene etterpå.

Vurdering: 8/10