The 3rd And The Mortal – In This Room (Voices Of Wonder cd, 1997)

1) Stream; 2) Monody; 3) So Pure; 4) The Wooden Lodge; 5) Sophisticated Vampires; 6) Harvest; 7) Did You; 8) Myriad of Peep-holes; 9) Sort of Invisible; 10) A Touch of…; 11) Hollow; 12) The Barge; 13) Sleep

I mars 1997, 14 måneder etter Painting on Glass, var det klart for nytt album fra The 3rd And The Mortal. Besetningen var den samme som sist. In This Room ble det siste vi fikk høre fra bandet på fem år. Først i 2002 var de tilbake med sitt fjerde og siste album. In This Room ble det siste albumet vokalist Ann-Mari Edvardsen spilte inn med trønderne.

Det var et langt musikalsk sprang fra Tears Laid in Earth til Painting on Glass, og bandets musikk tok nok en gang nye veier med In This Room. Endringene fra forgjengeren var riktignok ikke like dramatiske og altomfattende som mellom de to første platene, men det var flere tydelige forskjeller også denne gangen. Sin oppvekst i metalverdenen hadde de lagt bak seg allerede på album nummer to, og det var på ingen måte noen retur til opprinnelsen på det tredje. Arrangementene og produksjonen hadde mye til felles med det som foregikk på Painting on Glass, men denne gangen var det færre rene lydkulisser og instrumentale spor. In This Room hadde riktignok fem instrumentale spor, men helheten opplevdes som mer sangbasert. Det skyldtes i stor grad at Edvardsen fikk større plass til å vise frem hva hun kunne. Hun var en formidabel sangerinne, og selv om hun ikke hadde den genuint originale stemmen til Rueslåtten, var hun i stand til å bevege seg mellom ulike stilarter med eleganse. Enten det var romantiske (mer enn melankolske) pianoballader som Sleep, sensuell, jazz-lignende triphop i So Pure eller dramatisk avantrock i den barberbladskarpe Did You – hvor hun løftet seg opp i det hysterisk infantile – leverte hun med autoritet. Sophisticated Vampires var et annet vellykket eksempel på den rå og stygge versjonen av bandet, hvor Edvardsen var intenst til stede og hentet frem sin indre Diamanda Galás, slik hun også gjorde på forgjengerens Persistent and Fleeting. A Myriad of Peepholes nærmet seg So Pures musikalske nabolag, men kamuflerte seg bak radiostøy og foruroligende samples.

In This Room var mer fokusert på tradisjonelle låtstrukturer og melodier. Den vakre balladen Sort of Invisible var et godt eksempel; et stykke musikk som hadde den sedvanlige eksperimentviljen i seg, men som også kunne by på en fortryllende melodi. Det samme gjaldt Harvest, og på disse sangene kunne tankene gå til Kate Bush.

Allerede på Painting on Glass hadde gruppen utviklet en tilnærmet egen, om ikke sjanger, så i hvert fall stil. Det var få som lignet på The 3rd and the Mortal. De hadde definert sitt eget ståsted, godt forankret i eksperimentell rock, og trakk veksler på mange forskjellige stilarter. I likhet med tidligere blandet de influenser fra progressiv rock, triphop, ambient, neoklassisisme og folk til et vellykket hele, uten at det noen gang føltes konstruert eller påtatt. Musikken var smertelig vakker, skjør og sterk på samme tid, og hadde den samme mystikken som preget alt de gjorde. Bandet hvilte aldri på laurbærene. Deres soniske verden var full av små detaljer og effekter som gjorde at musikken aldri var helt i vater. I løpet av én og samme låt kunne uttrykket gå fra det anspente til det avslappende, fra det kjølige mørke til det varme lyse. Det låt alltid organisk og naturlig, langt unna en hver form for digital stivhet. Evnen til å sette sammen egenartede arrangementer ga bandet et fortrinn foran de fleste andre som opererte utenfor opptrukne stier. Kombinasjonen av rene, klare sanger og instrumentale, ambientstykker skapte en ro og helhet, og en flyt som fungerte som et komplett uttrykk.

Rating: 8/10