John Fogerty – Deja Vu All Over Again (Dreamworks cd, 2004)

1) Deja Vu (All Over Again); 2) Sugar-Sugar (In My Life); 3) She’s Got Baggage; 4) Radar; 5) Honey Do; 6) Nobody’s Here Anymore; 7) I Will Walk With You; 8) Rhubarb Pie; 9) Wicked Old Witch; 10) In The Garden

John Fogerty forhastet seg ikke. Mellom 1973 og 2003 ga han kun ut fem studioalbum. På 2000-tallet fikk han imidlertid opp dampen, med utgivelser i 2004, 2006 (live), 2007, 2009 og 2013. Første slipp i denne perioden var Deja Vu All Over Again.

Deja Vu All Over Again ble en brukbar suksess, med 23. plass i USA. De fleste europeiske land forble dog skeptiske, med unntak av svenskene og nordmennene, som alltid har vært glade i CCR og Fogerty. Svenskene kjøpte platen helt til topps på listene, og i Norge ble det en fjerdeplass. Kritikerne var ikke like begeistret, og ga Fogertys nyeste verk en blandet mottakelse. Et gjentakende spørsmål var om ti tilbakeskuende sanger gjort unna på 34 minutter virkelig var alt han hadde å by på. Kritikerne hadde noen poenger, men å klage over en plate som holder seg til en drøy halvtime, er å skyte over mål. Det er langt flere plater som er for lange og veldig få som er for korte. At han var tilbakeskuende, var heller ingen kritikk som traff særlig hardt. Fogerty var aldri nyskapende. Hans genialitet var alltid å lage rock & roll med kraft og futt, bygd på andres nyvinninger. At noen av sangene ikke var blant hans sterkeste øyeblikk, var imidlertid en mer treffende observasjon.

Deja Vu All Over Again viste frem en artist som var fornøyd med livet. Fogerty var lykkelig gift med Julie Kramer (de giftet seg i 1991), og de to hadde fått tre barn sammen. Flere av sangene inneholdt hyllester til det hjemlige lykkeland. Den gamle, engasjerte Fogerty viste seg også frem. Tittelsporet var skåret over samme lest som Have You Ever Seen the Rain og Who’ll Stop the Rain. Denne gangen var det ikke Vietnamkrigen han kommenterte, men amerikanernes meningsløse invasjoner i Midtøsten. At linjene ble trukket til de to klassikerne, tydeliggjorde hjemlandets stadige strategiske bommerter, med utallige tapte menneskeliv som resultat. Fogerty hevet ikke stemmen unødvendig – noe som bare gjorde effekten sterkere – og “Deja Vu (All Over Again)” endte opp som et av høydepunktene i solokarrieren hans.

Den påfølgende hyllesten til kona i Sugar-Sugar (In My Life) var en herlig shuffle av en soulstenket poplåt. Dessverre bød resten av platen på l mer blandet kost, til tross for at han hadde med seg musikere som trommeslager Kenny Aronoff, bassist Paul Bushnell og selebre gjester. Benmont Tench trillet orgeltoner på tittelsporet, og Mark Knopflers gitar var over hele Nobody’s Here Anymore. Det ble sjelden direkte svakt, men Fogerty ble unektelig målt mot sin egen katalog – og da lå lista høyt. Rockerne Radar, In the Garden og She’s Got Baggage var ikke mer enn middels. Wicked Old Witch var noen hakk bedre, med et grovt, svampete lydbilde og en typisk Fogerty-tekst om hva som egentlig foregikk “way down yonder” i sumpene i sørstatene.

Heller ikke det akustiske, countrybaserte materialet nådde helt gjennom. Honey Do og Rhubarb Pie hadde en viss slentrende sjarm, men var strengt tatt ikke mer enn sjangerøvelser. Dermed sto vi igjen med de to første låtene, samt Nobody’s Here Anymore og I Will Walk With You. Nobody’s Here Anymore var, for alle praktiske formål, en Dire Straits-låt – med Fogerty på vokal. Den kunne vært hentet rett ut av en av Straits’ første plater. Det er, som kjent, en solid attest. Det var fortsatt deilig å høre lyden av Knopflers gitar i et inspirert øyeblikk fra engelskmannen. I Will Walk With You var en nydelig bluegrass-låt med mandolin og dobro (Jerry Douglas!), og en tekst skrevet til barna – og kanskje også til kona. Den var enkel og naiv, men rørende. Noen ganger er det enkle det beste.

Rating: 6,5/10