Zappa/The Mothers – Roxy & Elsewhere (Discreet 2LP, 1974)

1) Penguin In Bondage; 2) Pygmy Twylyte; 3) Dummy Up; 4) Village Of The Sun; 5) Echidna’s Arf (Of You); 6) Don’t You Ever Wash That Thing?; 7) Cheepnis; 8) Son Of Orange County; 9) More Trouble Every Day; 10) Be-Bop Tango (Of The Old Jazzmen’s Church)

En kjent og kjær taktikk for Frank Zappa gjennom hele karrieren var å mikse konsertopptak og studioinnspillinger på samme album – ja, til og med i samme låt. Det var ofte umerkelige overganger mellom studio og scene, takket være Zappas nøysomme klippe- og tapearbeid med utdrag fra utallige konsertopptak og endeløse studioøkter. Roxy & Elsewhere, var imidlertid et rent konsertalbum, selv om enkelte spor ble litt bearbeidet i etterkant.

Roxy & Elsewhere står igjen som et av de aller beste konsertalbumene til Frank Zappa, fra en periode da han var på topp både kunstnerisk og kommersielt. Og hvilket band han hadde med seg! The Mothers i Roxy & Elsewhere-utgave var et av de aller skarpeste – om ikke det skarpeste – laget Zappa noen gang hadde med seg på scenen. Totalt 11 musikere, Zappa inkludert, med noen av de beste amerikansk jazzrock og fusion hadde å by på: Jeff Simmons (rytmegitar), Napoleon Murphy Brock (fløyte, saksofon, vokal), George Duke og Don Preston (synthesizer, tangenter), Bruce og Walt Fowler (blåsere), Tom Fowler (bass), Ruth Underwood (diverse perkusjon), samt de to trommeslagerne Chester Thompson og Ralph Humphrey. Dette var et sjeldent sterkt lag, fullt i stand til å sjonglere Zappas komplekse arrangementer – og ikke minst innfall og utfall fra scenekanten. Det var da også et band med høy arbeidsmoral. De var mer enn godt forberedt etter utallige timer i øvingslokalet.

Mesteparten av Roxy & Elsewhere ble tatt opp på The Roxy Theatre i Hollywood, noen dager i desember 1973. I tillegg ble det funnet plass til enkelte opptak fra våren 1974 («Elsewhere»), fra konserter i Pennsylvania og Chicago. Zappa nøyde seg ikke med å spille tidligere kjent materiale. Her var det mye ny musikk for publikum å ta inn. I tillegg var tidligere utgitt stoff, (More) Trouble Every Day var sterkt omarrangert. Det samme gjaldt Son of Orange County, der elementer fra Lumpy Gravy (Oh No!) og Waka/Jawaka var inkorporert.

Roxy & Elsewheres 68 minutter kombinerte Zappas ironiske og sarkastiske spark til høy og lav, og avansert jazzfusion i én unik pakke. Konsertplater med mye prat blir som regel trettende, men med ett mulig unntak unngikk Zappa den fella. Hans innledende diskusjon med publikum om sexhjelpemidler i Penguin in Bondage, fortellingen om kalkunoppdrett i hjembyen hans i Village of the Sun, utdritingen av Richard Nixon i Son of Orange County, og ikke minst praten om billige monsterfilmer i Cheepnis, ble aldri for lange eller kjedelige. Gjentatt lytting var heller ikke noe problem – praten gikk sømløst over i suverene musikalske utskeielser. Det var litt verre med den sidelange Be-Bop Tango (Of the Old Jazzmen’s Church), der Zappa tok opp publikummere på scenen for å revitalisere tangoen. Det var sikkert underholdende for de som var til stede i salen, men strengt tatt ikke veldig engasjerende hjemme i stua.

Selve musikken på Roxy & Elsewhere var noe av det mest komplekse Zappa hadde levert så langt. Med et supert band i ryggen kunne han slå seg helt løs, i lange passasjer med musikk i grenselandet mellom rock, jazz og fusion. Zappas egen gitar var selvsagt til stede, og han hadde nå virkelig fått på plass “Zappa-lyden” i solosammenheng – en lyd fansen skulle få uendelige mengder av de neste 15 årene. Det beste eksempelet på hva dette bandet kunne få til, var kanskje de drøyt ti minuttene med Echidna’s Arf (Of You) og Don’t You Ever Wash That Thing – en herlig oppvisning i jazzfusion à la Zappa: fengende, tilgjengelig og kompleks på en gang.

I Napoleon Murphy Brock hadde han også fått tak i det som kanskje var hans beste vokalist noensinne. Brocks ga sjel til den rett frem pene Village of the Sun, og var også hjertelig til stede på Cheepnis, blant annet. I Thompson og Humphrey hadde han to fantastiske trommeslagere, og Ruth Underwood var et unikum med marimba, vibrafon og annet perkusjonsutstyr. Zappa var åpenbart stolt av henne, noe han også viste ved å løfte henne frem i dialogen med publikum.

Midt i all ironien hadde Zappa også beholdt et reelt engasjement, noe som ble tydelig i More Trouble Every Day, hvor han plukket opp tråden fra Trouble Every Day på Freak Out! syv år tidligere. Sangens beskrivelser av rasisme i USA var like treffende, mens selve låta var forvandlet fra rå garasjerock til sveipende, seig jazzblues.

Med tiden har det dukket opp flere utgivelser med materiale fra Roxy-konsertene, blant annet Roxy by Proxy (2014) og den syv CD-er store boksen The Roxy Performances (2018).

Rating: 9/10