Cave In – Until Your Heart Stops (Hydra Head cd, 1998)

1) Moral Eclipse; 2) Terminal Deity; 3) Juggernaut; 4) The End of Our Rope Is a Noose; 5) Segue 1; 6) Until Your Heart Stops / Segue 2; 7) Halo of Flies; 8) Bottom Feeder / Segue 3; 9) Ebola; 10) Controlled Mayhem Then Erupts

I mai 1998, et drøyt år etter at Beyond Hypothermia kom ut, slapp Cave In sitt egentlige debutalbum. Until Your Heart Stops ble spilt inn våren samme år i God City Studio i Allston, Massachusetts. Studioet ble etablert i 1998 av Kurt Ballou, gitarist i Cave Ins gode venner Converge. Ballou bygde studioet med penger fra sluttpakken han fikk da jobben hans som bioingeniør ble avviklet. I stedet for å ta en ny jobb i samme firma satset han heller på musikken. Det var en lykkelig beslutning for musikkverdenen. Han fikk etter hvert en omfattende karriere som produsent, med over 100 produksjoner. En av de aller første var Until Your Heart Stops. Det var vanskelig å forstå, for allerede her hadde han stålkontroll. Han ga Cave In et lydbilde som var nyansert og hadde rom for de enkelte bestanddelene, samtidig som han sørget for at resultatet var knusende tungt. Ballou bidro til å løfte Cave In ut av alle mulige klisjeer man forbandt med hardcore, punk og metalcore.

Kun et par uker før Cave In gikk i studio, sluttet sangeren Dave Scrod. Brodsky overtok jobben som vokalist. Bandet bestod dermed av Brodsky (gitar, sang, keyboard), Adam McGrath (gitar, kor), Caleb Scofield (bass) og J. R. Connors (trommer, keyboards). Ballou bidro også med diverse, blant annet gitar. Brodsky taklet sangjobben utmerket. Han varierte mellom metalcore-skriking og ren sang, og ble aldri anstrengende å høre på, tvert imot.

Låtene ble til mens medlemmene sydde sammen Beyond Hypothermia, som var en oppsamling av tidligere singler samt noen uutgitte spor. Until Your Heart Stops var for alle praktiske formål en videreføring av stilen fra de tidligere utgivelsene, samtidig som de fire tok nye stilistiske grep. Albumet hadde en smak av psykedelia, om ikke i samme form som på slutten av sekstitallet, så i tone og atmosfære. Musikken var fjern og nær, direkte og søkende. Et gjentakende krydder av støy, som i støymusikk, bidro til de bevissthetsutvidende grepene. Cave In halte og dro i musikken sin, og strakk den metalliske kjernen i flere retninger, uten noen gang å miste aggressiviteten. De kombinerte Slayers punkbaserte kok med melodiøse partier som nærmet seg indierock og progressiv metal. Resultatet var kaotisk, vakkert og stygt om hverandre. Mørke og lys vekslet i høyt tempo, mens de ulike dimensjonene i låtene flimret forbi. Albumet var innledningsvis vanskelig å gripe. Det foregikk rett og slett veldig mye samtidig. Løsningen var å la seg flyte med og stige inn i lyden av Cave In, og ikke nødvendigvis forsøke å forstå alt som foregikk.

Cave In hadde mange melodiske elementer å by på i løpet av de ti låtene og den timen det hele stod på. Det, og alle de fengende riffene de kastet inn i malstrømmen, ga albumet stor tiltrekningskraft. Kvartetten var flinke med arrangementene, og sørget for variasjon, med sakte og raske partier, og blandet det superaggressive med det milde. En låt som Ebola var et perfekt eksempel på hva de kunne få til. Det samme viste det åtte minutter lange, fenomenale tittelsporet, der de gikk fra intens hardcore til oppløst doom metal, prog, og til slutt et drøyt stykke gitarstøy.

Cave In var, sammen med Dillinger Escape Plan og Converge, frontkjemperne i grenselandet mellom metal, hardcore og avantgarde.

Rating: 8/10