Frank Zappa And The Mothers Of Invention – One Size Fits All (DiscReeet LP, 1975)

1) Inca Roads; 2) Can’t Afford No Shoes; 3) Sofa No. 1; 4) Po-Jama People; 5) Florentine Pogen; 6) Evelyn, A Modified Dog; 7) San Ber’dino; 8) Andy; 9) Sofa No. 2

One Size Fits All ble spilt inn fra desember 1974 til april 1975. Zappa hadde med seg samme musikere som han turnerte med i denne perioden. Det betød den formidable gjengen George Duke, Chester Thompson, Ruth Underwood, Tom Fowler og Napoleon Murphy Brock. Zappa delte vokaljobben med Brock og Duke. George Duke sang for første gang hovedvokal. I tillegg spilte James Youman bass på ett spor. Zappas gamle helt Johnny «Guitar» Watson bidro med kor på San Ber’dino og Andy, og bak pseudonymet Bloodshot Rollin’ Red skjulte selveste Captain Beefheart seg. Hans bidrag var denne gangen begrenset til munnspill. På neste Zappaalbum skulle kapteinen få en større rolle.

One Size Fits All fortsatte i samme stil som albumene fra 1973 og 1974. Det betydde fusion og jazzrock, med innslag av klassisk rock og progressiv rock. I motsetning til Apostrophe (’) var det ingen «prog-suite» med denne gangen, men musikken var minst like intrikat. Albumet åpnet med fanfavoritten Inca Roads, en av Zappas mest komplekse komposisjoner, som strakk seg over ti minutter. Ruth Underwoods perkusjon spilte en sentral rolle, George Duke sto for vokalen, og ikke minst; Zappa leverte en kraftig gitarsolo. Soloen var hentet fra en konsert i Helsinki i 1974. Denne konserten ble senere utgitt på You Can’t Do That On Stage Anymore, Volume 1. Inca Roads, i likhet med flere andre sanger på One Size Fits All, ble spilt live i 1973 og 1974. Teksten må ha vært inspirert av Erich von Dänikens vidløftige teorier om utenomjordiske besøk hos inkaene i det gamle Peru. Teksten har også blitt tolket som et ironisk spark fra Zappa mot bølgen av progressive band som gjorde det stort på denne tiden. I så måte var Yes et naturlig «offer» – eller hva med Tales From The Typographic Ocean?

Can’t Afford No Shoes var tilnærmet ren rock, og teksten kunne tolkes som støtte til fattigfolk, men var helst en sarkastisk kommentar til tigging. Den gled over i instrumentalen Sofa No. 1, hvis del 2 lå helt tilslutt på platen. Sofa var en eldre komposisjon fra tiden med Flo & Eddie, rundt 1970–1971. På omslaget til One Size Fits All var det tegnet en stor sofa, med underteksten: «Divan, divan … weisst du wer ich bin». Sofa No. 2 hadde tekst på engelsk og tysk, og ble faktisk utgitt som singel i Tyskland. Det var hysterisk å høre Zappa synge på tysk om sofaer. Det var i det hele tatt snodige tekster og temaer å finne denne gangen. Zappa nøyde seg ikke med von Däniken, men tok også for seg folk som brukte pysj, noe Zappa ikke satte pris på. Po-Jama People var treige og kjedelige folk, ifølge ham. Låten inneholdt nok en lang gitarsolo fra Zappa, og han sang selv, med sin etter hvert dype stemme. Låten var ett av tre klassiske høydepunkter på albumet, sammen med Inca Roads og Florentine Pogen, som åpnet side to.

Florentine Pogen fortalte historien om kjeksprodusentens datter, som kjørte en ’59 Morgan. Kjeksen var velidg populær og gjorde familien rik. Florentine Pogen var en virkelig kjeks, ifølge diverse Zappa-forum, visstnok av svensk opprinnelse. Så nå vet du det. Den var nok et stykke intrikat, vokalbasert jazzrock, med Napoleon Murphy Brocks sjelfulle røst i front.

Den korte Evelyn, A Modified Dog avslørte Zappas sans for duoen Gilbert og Sullivan, som skrev engelskspråklige operetter og med det brakte det engelske språket inn i operaverdenen på slutten av 1800-tallet. Men hva den modifiserte bikkja gjorde på bar, vet vel ingen.

San Ber’dino var enklere rent musikalsk. Den var overraskende tradisjonell boogie-rock, med Johnny «Guitar» Watson på vokal, uten at sangen ble annet enn en liten skuffelse, målt mot det formidable materialet på resten av platen. Andy var en besk overhøvling av en kar, spilt som bluesy fusion med innslag av klassisk rock. Hvem Andy var, er usikkert. Zappa uttalte på et tidspunkt at det var den gamle Hollywood-stjernen Andy Devine, men kanskje mer nærliggende er det å tenke på Andy DiMartino – mannen som lokket Captain Beefheart til å spille inn noen mer kommersielle plater, som ikke solgte, og som bare skapte problemer for kapteinens kjernepublikum.

Rating: 8,5/10