Cave In – Jupiter (Hydra Head cd, 2000)

1) Jupiter; 2) In the Stream of Commerce; 3) Big Riff; 4) Innuendo and Out the Other; 5) Brain Candle; 6) Requiem; 7) Decay of the Delay; 8) New Moon

Med typisk amerikansk arbeidsmoral turnerte Cave In høyt og lavt med Until Your Heart Stops. Mange mil på veien hindret dem ikke i å utvikle musikken sin, og på EP-en Creative Eclipse, som kom ut i mai 1999, var det et endret Cave In som sparket fra. Da hadde de så godt som forlatt hardcore, og vendt seg mot alternativ rock, med inspirasjon fra progressiv rock, space rock (i synth-orgien Sonata Brodsky) og metal. Det var også plass til et kort akustisk nummer i løpet av de fem sangene med samlet spilletid på 18 minutter. Da de gikk i studio i februar 2000 for å spille inn Jupiter, tok de med seg utforskningen fra Creative Eclipse og forsterket denne.

Jupiter ble produsert av Brian McTernan, som hadde sitt eget studio, Salad Days, i Baltimore. Han var også vokalist i Battery og en innflytelsesrik figur i amerikansk hardcore. Studioet var oppkalt etter en låt av Minor Threat, og band som Converge, 108, Snapcase og Hot Water Music var blant dem som benyttet seg av Salad Days.

Jupiter ble møtt med stormende jubel fra blant annet Metal Hammer, og ikke minst Decibel Magazine, USAs ledende metaltidsskrift, mens trendnissene i Pitchfork rutinemessig slaktet albumet. Det skal legges til at det også blant fansen var delte meninger, noe som var forståelig. Det var et langt steg fra ramsalt metalcore på Until Your Heart Stops og Beyond Hypothermia til metal og alternativ rock på Jupiter. Mesteparten av den skrikende hardcoresangen var bare et fjernt minne, slik at man nesten skvatt da Brodsky skrek til i Big Riff. På resten av platen brukte han en kontrollert, normal stemme – et sted mellom Dave Grohl (Foo Fighters), Thom Yorke (Radiohead) og diverse emo-vokalister.

Inspirasjonen fra band som Radiohead og Failure var tydelig. Det var også mulig å trekke linjer til Katatonia og Opeth, som begge blandet indierock og progressive rock med metal. Cave In hadde fortsatt solid slagkraft og traff hardt, samtidig som de komplekse og sammensatte låtene hadde en letthet og styrke i melodiene som gjorde Jupiter tilgjengelig for langt flere enn metalhoder. Slik sett hadde albumet noe av den samme appellen som for eksempel Rush, som i tiårene forut hadde bygd opp et publikum på tvers av sjangre, og hadde dedikerte tilhengere blant både metal- og progfans. Melodiøsiteten og vokalen stod i kontrast til det intense og energiske spillet og de mørke tekstene. Jupiter kombinerte det lyse og det mørke, det skarpe og det myke. Cave In hadde lært seg å temme rockemonsteret uten at å miste skarpheten og evnen til å gjøre musikalsk skade. Et glimrende eksempel var Innuendo And Out The Other, hvor Brodsky brukte nesten-falsett over et komplekst rytmearrangement som hentet inspirasjon både fra den tyngste postrocken og atmosfærisk metal á la Isis. Noe av den samme effekten av søtt og surt fantes i platens høydepunkt, den ni minutter lange Requiem, hvor alle influensene smeltet sammen til en høyere enhet.

Jupiter var tilnærmet unik, der moderne rock ble kvernet ut med metalens tunge maskineri, uten å bli verken for tung eller lett på foten. Altfor mange som forsøkte seg på denne miksen manglet enten evnen til å variere, eller ble for tunge og treige. De eneste som var i nærheten av samme nivå, var nevnte Katatonia, som året etter ga ut mesterverket Last Fair Deal Gone Down.

Rating: 9/10