The Dream Syndicate – The Days Of Wine And Roses (Slash LP, 1982)

1) Tell Me When It’s Over; 2) Definitely Clean; 3) That’s What You Always Say; 4) Then She Remembers; 5) Halloween; 6) When You Smile; 7) Until Lately; 8) Too Little, Too Late; 9) The Days of Wine and Roses

Bølgen av amerikanske vestkystband som havnet under paraplyen Paisley Underground (på grunn av de psykedeliske skjortene!) tidlig på åttitallet, hadde til felles at de var forgapt i sekstitalls rock, psykedelia og pop, og at de hadde en dose punk i miksen. Aller best av denne store kontigenten unge band var The Dream Syndicate.

Opprinnelsen til The Dream Syndicate og deres Paisley Underground-kolleger i True West og Opal kunne spores tilbake til da syttitall ble til åttitall. Steve Wynn, Kendra Smith, Russ Tolman og Gavin Blair var alle medlemmer i The Suspects, samtidig som de gikk på University of California. Tolman og Blair gikk videre til nye det som i 1981 ble til True West. True West ga ut flere gode album på åttitallet før Tolman gikk videre til en solokarriere, som også inneholdt mye godt stoff for tilhengere av kraftig, tradisjonsbunden gitarrock.

Wynn og Smith involverte seg også i andre band. Wynn platedebuterte med en singel med bandet 15 Minutes, før han møtte Karl Precoda. Precoda (gitar), Smith (bass) og Wynn (gitar, sang) fikk deretter med seg trommeslager Dennis Duck (født Dennis Mehaffey). Duck hadde bakgrunn fra rockebandet Human Hands, men hadde også forbindelser til The Los Angeles Free Music Society. LAFMS var en samling elleville avantgardister som ga ut plater både sammen og hver for seg. Den mest kjente gruppen i kollektivet var fenomenale Smegma, som slapp noen av undergrunnens mest forunderlige og bevissthetsutvidende plater fra syttitallet og fremover. Duck ga ut kassetten Dennis Duck Goes Disco på LAFMS’ eget plateselskap i 1977. Det var også han som kom opp med navnet The Dream Syndicate, etter La Monte Young, Tony Conrad og John Cales droneorkester fra sekstitallet.

The Dream Syndicate debuterte med en selvtitulert EP i februar 1982, på Down There Records. Samme plateselskap slapp også en mini-LP med Green On Red, kun måneder etter The Dream Syndicates første forsøk. Begge gruppene fanget oppmerksomheten til Slash Records og ga ut de tos første album. Da Green On Red slapp klassikeren Gravity Talks sommeren 1983, hadde The Dream Syndicates The Days of Wine and Roses allerede vært ute i ni måneder og fått mye velfortjent oppmerksomhet.

The Days of Wine and Roses ble spilt inn i løpet av tre netter i september 1982, under oppsyn av produsent Chris D. (Chris Desjardins). Han var vokalist i The Flesh Eaters, som også var en del av rockescenen i Los Angeles, og som året før hadde gitt ut det sterke albumet A Minute to Pray, A Second to Die. Også The Flesh Eaters ga ut platene sine på Slash, plateselskapet som vokste ut av fanzinen med samme navn, og som virkelig satte spor etter seg i første halvdel av åttitallet. The Blasters, Germs, Violent Femmes, Fear, Green On Red, Los Lobos, X og Rank and File spilte alle inn plater på selskapet, som mellom 1982 og 1987 var noe av det kuleste man kunne bruke tid på.

The Dream Syndicate var kanskje det aller beste bandet på Slash. Med The Days of Wine and Roses stod de i hvert fall bak et av åttitallets definitive rockealbum. Platen inneholdt en unik blanding av melodistyrken og arrangementene til de beste artistene fra sekstitallet. Tenk Buffalo Springfield, The Velvet Undergrounds andre album, Bob Dylans spisse, harde lyd à la Highway 61, og en klype The Byrds, koblet med punkens Sturm und Drang. Dessuten var Steve Wynn en stor fan av The Fall. Han var allerede i 1982 en låtskriver av rang, som komponerte sanger som ville fungert like godt med kun kassegitar og stemme som med et fullblods rockeband. Han hadde særlig mye av Neil Young over seg, et inntrykk som skulle befeste seg enda sterkere utover i karrieren.

De fleste låtene slepte seg av gårde i midttempo, med Wynns intense stemme i front og et skramlende, feedbackulende komp i ryggen, et komp som hele tiden truet med å både ta over hele showet og samtidig totalhavarere. Chris D. visste hvordan glødende energi og iboende djevelskap skulle festes til tape, uten at noe forsvant på veien ut av høyttalerne. De seige dragerne ble spedd ut med noen kjappe avrivinger, som det demoniske tittelsporet, der de nærmet seg Velvets’ White Light/White Heat. Høydepunktene var likevel de seigere sakene, som Tell Me When It’s Over, Halloween og ikke minst Too Little, Too Late, hvor Kendra Smith fikk låne mikrofonen.

Et eller annet sted i «arkivet» har jeg et stykke papir som bekrefter at The Days of Wine and Roses var årets LP for meg i det herrens år 1982.

Rating: 9,5/10