Frank Zappa And The Mothers Of Invention With Captain Beefheart – Bongo Fury (DiscReet LP, 1975)

1) Debra Kadabra; 2) Carolina Hard-Core Ecstasy; 3) Sam With The Showing Scalp Flat Top; 4) Poofter’s Froth Wyoming; 5) 200 Years Old; 6) Cucamonga; 7) Advance Romance; 8) Man With The Woman Head; 9) Muffin Man

Zappa turnerte ekstra mye i årene fra 1975 til 1977, fordi han ikke hadde tilgang til inntekter fra sine tidligere utgivelser som følge av rettssaker, og fordi han trengte penger til nevnte juridiske viderverdigheter. I 1975 tok han med seg sin gamle kamerat Captain Beefheart på turné. Zappa og kapteinen hadde en lang historie sammen. De var bestevenner i ungdomsårene, og Zappa produserte Trout Mask Replica for Beefheart, som han også ga ut på Bizarre, plateselskapet han tidligere drev. Forholdet deres var relativt stormfullt og preget av av- og på-perioder, men Zappa tok med seg Beefheart i 1975, i en tid som var vanskelig for Beefheart. Han hadde aldri solgt særlig med plater og lot seg lokke til et par mer kommersielle utgivelser, noe som bare gjorde situasjonen verre: platene solgte ikke noe særlig bedre, og den trofaste fansen ble fremmedgjort. I tillegg hadde The Magic Band fått nok av hans diktatoriske metoder. Flere i bandet gikk videre uten kapteinen til bandet Mallard.

Zappa forbarmet seg over Beefheart da sistnevnte fikk kreditering og omslagsbilde på Bongo Fury, som kom ut i oktober 1975, kun drøyt tre måneder etter One Size Fits All. Bongo Fury var siste gang The Mothers of Invention ble kreditert på en ny Zappa-utgivelse. Nå var det riktignok ingen opprinnelige medlemmer av The Mothers som hadde vært med på lenge, men det var likevel en slags avslutning.

Bongo Fury bestod av opptak hentet fra konserter i Austin, Texas, 20. og 21. mai 1975. I tillegg var det med to låter spilt inn i studio, samt at innledningen på Muffin Man var redigert inn fra et studioopptak. Studioopptakene stammet fra sessions da One Size Fits All og deler av det famøse Leather-prosjektet ble spilt inn. Zappa hadde med seg mange av musikerne han hadde benyttet de seneste årene, som George Duke, Napoleon Murphy Brock og brødrene Fowler. Samtidig dukket det opp nye navn, særlig da trommeslager Terry Bozzio, som skulle bli en flittig bidragsyter for Zappa de kommende tre årene – i tillegg til Beefheart med vokal, sopransaksofon og munnspill.

Et samarbeid mellom Zappa og Beefheart kunne få forventningene til å løpe løpsk, men som så ofte ved slike samarbeid ble helheten mindre enn summen av delene. Bongo Fury var ikke direkte svak, men den nådde ikke opp til det Zappa hadde levert i årene fra 1972 til 1975. Platen opplevdes litt sammenrasket, og med to genier som ikke nødvendigvis var helt på topp hva gjaldt energi og inspirasjon. Direkte dårlig ble det aldri, men det var få virkelige høydepunkter å finne. Best var Bongo Fury i to av øyeblikkene der kapteinen virkelig fikk skinne. Debra Kadabra var en hissig avant-boogie, som begynte i typisk Beefheart-land, men som raskt fikk Zappas jazzrock-behandling. Det var en snodig miks – kanskje mer morsom enn direkte bra – men underholdende var den. Sam With the Showing Scalp Flat Top var en typisk Beefheart-resitasjon over bluesgitar, før det dro i vei med full besetning og Beefheart brølende på en Bongo Fury. Herlig. Den beste Zappa-låten var Carolina Hard-Core Ecstasy – en tidstypisk låt som kunne passet godt inn på alle de fire forgjengerne. Her ble The Doobie Brothers nevnt, trolig for første og siste gang i Zappa-katalogen. Låten var en fusionballade, med et typisk arrangement. En godbit.

De resterende seks sporene var på det jevne; greit nok i øyeblikket, men lite som fristet til gjentatt lytting når man hadde gått noen runder med platen og fått innsikt og oversikt. Den 11 minutter lange Advance Romance var festet i smått seige bluesklisjeer, selv om Zappa og flere av de andre benyttet anledningen til solospill. Med Captain Beefheart til stede var selvsagt bluesinspirasjonen umulig å komme unna, og han skapte temperatur i 200 Years Old. Han fikk derimot ikke like mye ut av resitasjonen om transer i Man With the Woman Head, om transer.

Avslutningen med Muffin Man løftet resultatet en smule, særlig i passasjen der Zappa må ta det hele om igjen på grunn av et latteranfall. Han rev av seg en herlig gitarsolo i en sang med stort potensial, og som ofte ble brukt som avslutningsnummer på konserter i årene som fulgte.

Rating: 6,5/10