Slayer – Diabolus in Musica (American cd, 1998)

1) Bitter Peace; 2) Death’s Head; 3) Stain of Mind; 4) Overt Enemy; 5) Perversions of Pain; 6) Love to Hate; 7) Desire; 8) In the Name of God; 9) Scrum; 10) Screaming from the Sky; 11) Point

Utover nittitallet vek thrash- og death metal plass for nye varianter av den tyngste musikken. Black metal bredte om seg, og selv om sjangeren ikke nådde toppen av salgslistene, var dens innflytelse tydelig. De store salgstallene kom fra grupper som opererte innen groove metal og såkalt nu metal. Særlig sistnevnte sjanger, med sin hjelpeløse blanding av hiphop, alternativ rock, funk, grunge og industrirock, ble et lavmål i metal-historien. Det fantes positive unntak, som Rage Against the Machine, som kanskje mest må regnes som proto-nu metal. Årene mellom 1995 og 2005 var sjangerens glansperiode, med millionselgende album fra blant andre Korn, Limp Bizkit og Kid Rock. Innen groove metal hadde særlig Pantera enorm, velfortjent suksess på nittitallet, etter å ha slitt seg gjennom åttitallet uten særlig gjennomslag.

Mens nye trender suste rundt ørene på Slayer, fortsatte bandet ufortrødent med turnering – og skifte av trommeslagere. Paul Bostaph ga seg like etter utgivelsen av Undisputed Attitude. Han ble erstattet av Jon Dette fra Testament. Han varte imidlertid ikke lenge i Slayer, og da det var på tide å spille inn et nytt album, var Bostaph tilbake i folden. Da Slayer la opp i 2019, hadde tre trommeslagere vært innom bandet. Det var kanskje ikke så voldsomt mange, men legges det til at to av dem hadde tre perioder hver (Bostaph og Lombardo), begynte det å ligne Spinal Tap-nivå.

Selv om Slayer holdt stand som et populært band utover nittitallet, var både King og Hanneman frustrert over den musikalske utviklingen rundt dem. De fant lite inspirasjon i metal med DJs, rappere og nedstemte gitarer. King var riktignok bestekompis med Dimebag Darrell i Pantera og beundret bandets tunge groove metal, men ellers var det lite å glede seg over, ifølge dem. 15 år med intens aktivitet hadde nok også satt sitt preg, og særlig King ga uttrykk for at han ikke var veldig inspirert da Slayer gikk i studio for å spille inn Diabolus in Musica. Med et par unntak var det Hanneman som komponerte alle låtene, mens King og Araya bidro til tekstene. Tittelen, som betyr «djevel i musikk» på latin, henviste til visse toner man historisk ble advart mot å spille – i frykt for å påkalle djevelen. Det var en uimotståelig tittel for Slayer, hvis tekster fortsatte i vante spor med religionskritikk, krigsmareritt, mord og galskap.

Selve musikken var imidlertid ikke den samme gamle. Bandet hadde latt seg inspirere av nu metal og groove metal – særlig gitarene, som stort sett var stemt ned til C. Med lavere stemming og redusert tempo sammenlignet med Divine Intervention, fremstod Slayer i ny drakt. Behovet for fornyelse var naturlig, men for første gang fikk de motbør fra den harde kjernen av fans. De hadde alltid sett på Slayer som en uforanderlig maskin, som holdt stand mot kritikk for beske omslag og rå tekster, og som dessuten alltid var seg selv musikalsk. Det fantes riktignok fans som var mer positivt innstilt, men mottakelsen var veldig blandet.

Diabolus in Musica var det svakeste albumet Slayer hadde gitt ut til da, men så ille som enkelte skulle ha det til, var det slett ikke. De hadde tidligere vist at de kunne få mye ut av lavere tempo, som på South of Heaven, og tidvis gynget det godt også av Diabolus in Musica. Men de var likevel aldri i nærheten av nivået fra 1988. De nedstemte gitarene ga låtene et grått, klamt drag, som effektivt fjernet mye av Slayers særpreg og sendte bandet inn i den store sekken av «moderne» metalband. Hanneman hadde heller ikke kommet opp med sterke nok melodilinjer og riff til å trenge gjennom de forglemmelige arrangementene. Innimellom skar deres intense energi og tilstedeværelse gjennom de flate gitarpåleggene og den monotone rytmikken, og da var det det gamle Slayer som trådte frem. Det var likevel ikke til å komme unna at Arayas rap-inspirerte vokal var mislykket. Hans rap-inspirerte vokal tok effektivt knekken på sanger som Point og Love to Hate, og skremte nok deler av fanskaren allerede med den innledende Better Place, selv om den også hadde gode thrash-drag.

Rating: 5,5/10