Cave In – Antenna (RCA cd, 2003)

1) Stained Silver; 2) Inspire; 3) Joy Opposites; 4) Anchor; 5) Beautiful Son; 6) Seafrost; 7) Rubber and Glue; 8) Youth Overrided; 9) Breath of Water; 10) Lost in the Air; 11) Penny Racer; 12) Woodwork

En vittig anmelder skrev at hvis Cave Ins utvikling fortsatte i samme tempo som rekken Until Your Heart Stops – Jupiter– Antenna tilsa, ville de snart ende opp som boyband. Det var en drøy overdrivelse, men poenget stod godt på spissen, og det var ingen tvil om at Cave In hadde beveget seg i en stadig mer publikums- og radiovennlig retning. De gikk fra beinhard metalcore på debutalbumet, via tung spacerock og alternativ rock på Jupiter, til tidvis rett frem alternativ rock på Antenna, ikke langt unna band som Foo Fighters, Jimmy Eat World og andre rockeband på jakt etter store melodier og like stor lyd. Det var naturligvis ikke noe galt i det, men som mange har erfart, er det vanskelig å lodde dypt når alt skal skrus opp til 11. Samtidig beholdt Cave In inspirasjon fra band som Radiohead, samt fra progressiv- og spacerock.

Etter Jupiter tiltrakk Cave In seg stor oppmerksomhet og endte opp med å signere kontrakt med RCA. Med et stort selskap i ryggen fulgte et tilsvarende stort budsjett og rikelig med studiotid. Denne gangen brukte bandet måneder i studio – i sterk kontrast til tidligere innspillinger, som var unnagjort på noen få dager. Produsent Rick Costey, som tidligere hadde vært tekniker, mikser eller produsent for blant andre Rage Against the Machine, Fiona Apple, Ice Cube, Muse, Rival Schools og Audioslave, sørget for at Antenna fikk en kraftig og forseggjort «corporate»-lyd – uten at det ble plagsomt glatt. Tvert imot var Antenna en plate det var lett å synke ned i, enten man ville hytte med neven og digge, eller bare slappe av. Stephen Brodsky sang med klar stemme, så godt som fri for hardcorens skrik. Det var et bevisst valg, både for å bevare stemmen hans og for å matche musikkens innhold og uttrykk. Cave In hadde fått nok av å bli plassert i metalcore-båsen, og ville videre.

Selv om de fremmedgjorde deler av sin gamle fanbase, vant bandet mange nye med sitt mer tilgjengelige uttrykk. Og selv om Antenna ikke loddet like dypt som de to forgjengerne, var det likevel ting å feste seg ved. Låtene var strammere i strukturen og mer rett frem, men det fantes også avstikkere i mer eksperimentelt terreng. Særlig den ni minutter lange Seafrost gjorde inntrykk. Her la Cave In seg tett opp til stilen fra Jupiter, og leverte et storslått verk som med god grunn kan kalles et oppdatert forsøk på Rush i det progressive hjørnet. Seafrost fikk de enklere låtene, som Inspire, Rubber and Glue og Penny Racer, til å fremstå svakere. Det var sanger som kunne vært skrevet av et hvilket som helst middelmådig rockeband, og det var et selskap Cave In var for gode til å befinne seg i.

Seafrost var heldigvis ikke alene om å gjøre inntrykk. Woodwork var en pen, men saftig uptempo-ballade, med nok skurr i gitarene. Det samme gjaldt Breath of Water, som dyrket den klassiske «stille-bråk-stille»-strukturen – en stil som fanget en hel generasjon amerikanske rockemusikere i en tvangstrøye, men som Cave In klarte å få mye ut av.

Rating: 7/10