Slayer – God Hate Us All (American cd, 2001)
1) Darkness of Christ; 2) Disciple; 3) God Send Death; 4) New Faith; 5) Cast Down; 6) Threshold; 7) Exile; 8) Seven Faces; 9) Bloodline; 10) Deviance; 11) War Zone; 12) Here Comes the Pain; 13) Payback
«Holy man open up your eyes / To the ways of the world you’ve been so blind / As the walls of religion comes crashing down»
(Fra New Faith)
Så var det altså ikke «The walls of religion» som raste sammen, men derimot tvillingtårnene i New York City. 11. september 2001 ble USA rammet av det største angrepet mot eget territorium noensinne, da to passasjerfly ble styrtet inn i skyskraperne i landets største by. Det markerte starten på en epoke preget av moralsk og demokratisk forfall, med 20 år med meningsløs krigføring i Midtøsten og et uforståelig forfall i det republikanske partiet. Men hva har så dette med Slayer å gjøre? Jo – Slayer slapp sitt niende studioalbum God Hates Us All akkurat denne skjebnesvangre dagen: 11. september 2001. For sikkerhets skyld bar albumet en tittel mange amerikanere kunne kjenne seg igjen i akkurat da.
Albumet ble spilt inn i Bryan Adams’ The Warehouse Studio i Vancouver. Denne gangen var Rick Rubin knapt til stede. Han var riktignok oppført som «executive producer», men det var Matt Hyde som sto for den faktiske produksjonen. Slayer ønsket nye impulser, og etter å ha testet flere produsenter falt valget på Hyde, kjent fra arbeid med blant annet Porno for Pyros og Monster Magnet, og ikke minst det oversette Mind Over Four-albumet Half Way Down (1993).
Der Kerry King virket uinspirert og fraværende på Diabolus in Musica, var han denne gangen tilbake for fullt. Han ønsket å gjenskape energien og villskapen fra glansdagene, sist hørt på Divine Intervention (1994). God Hates Us All bar tydelig hans signatur. King skrev tekstene til ti av de tretten låtene, og komponerte syv av dem alene og én i samarbeid med Hanneman, som på sin side sto for de fem siste.
Som vanlig gikk King til frontalangrep på alt han mente var galt med det amerikanske samfunnet, og som vanlig fikk religion gjennomgå. Omslaget – en blodtilsølt bibel, naglet fast med et pentagram og med Slayers logo brent inn – var sterk kost. Det ble raskt dekket til med en alternativ versjon, der fire kors og bandnavnet erstattet det provoserende bildet. Ifølge King var tekstene denne gangen mer reflekterte. Det var ikke så lett å få øye på. Snarere var mye ved det gamle – massemordere, religionskritikk, hat mot «The Man» og frustrasjon over manglende selvkontroll i en verden på vei mot stupet. Alt lå dermed til rette for et musikalsk comeback. Men slik gikk det ikke helt. God Hates Us All ble nok et frustrerende album, riktignok med noen solide høydepunkter.
Det åpnet bra. Etter den korte introduksjonen Darkness of Christ, fulgte Disciple, Slayers beste låt på lenge. Her var de tilbake i sitt rette element, med nådeløs, dyster thrash metal. Araya brølte «God hates us all» med full kraft, og bandet hamret det hele på plass med kirurgisk presisjon. God Send Death fulgte opp med nesten like høy kvalitet. Den bygget seg opp fra en treg, truende åpning til en massiv låt med et nydelig midtparti, hvor Araya faktisk sang og ikke bare bjeffet. Etter denne formidable starten falt nivået merkbart. King og Hanneman hadde ikke kommet opp med nok godt materiale til å løfte albumet over det middelmådige. Flere riff og melodilinjer bar preg av slitasje og idefattigdom. Verken New Faith eller Cast Down utmerket seg, og Threshold ble direkte ubehagelig. Her fremstod Araya for første gang i karrieren som hes og anstrengt. Han klarte ikke å henge med i det intense tempoet bandet la opp til. Hyde hadde mikset vokalen langt frem i lydbildet, og det hørtes tidvis ut som Araya stod et par meter nærmere mikrofonen enn resten av bandet. Det skapte en ubalanse som ble slitsom å høre på, både her og i flere av de andre låtene. Araya virket som han tok for hardt i, og flere ganger låt det somet surt ekko av gamle bragder.
Resten av platen vekslet mellom det kjedelige og det anstendige. Fortsatt hang det igjen spor av nu metal-flørten fra Diabolus in Musica, og det fungerte ikke særlig bedre her. Blant de bedre låtene på den andre halvdelen var Bloodline, som faktisk var nesten radiovennlig og en vellykket flørt med etermediet. Deviance brøt opp det intense inntrykket med et lavere tempo og små, effektfulle produksjonsdetaljer. Avslutningssporet Payback var et annet lyspunkt: superhissig, rendyrket thrash, og her, akkurat her, kunne ingen matche Slayer.
Til tross for det blandede resultatet ble albumet godt mottatt av publikum. Det nådde 28. plass på Billboard og havnet på listene i en rekke land, selv om plasseringene for det meste var beskjedne.
Rating: 6/10
