Cave In – White Silence (Hydra Head cd 2011)

1) White Silence; 2) Serpents; 3) Sing My Loves; 4) Vicious Circles; 5) Centered; 6) Summit Fever; 7) Heartbreaks, Earthquakes; 8) Iron Decibels; 9) Reanimation

I november 2006 kom beskjeden om at Cave In tok pause på ubestemt tid. Først i april 2009 var bandet aktiv igjen. De startet forsiktig med EP-en Planets of Old, som de hadde med seg da de gjenopptok konsertvirksomheten sommeren samme år. Først i mai 2011 var de tilbake med full kraft, da White Silence ble sluppet til en spent og forventningsfull fanbase. Det var ikke åpenbart hvilken retning bandet ville ta. I løpet av det tiåret som gikk før pausen, hadde Cave In beveget seg fra brutal metalcore (Until Your Heart Stops), til progressiv metal, videre til arena rock (Antenna), før de med Perfect Pitch Black (2005) hadde samlet trådene og omfavnet de fleste aspektene av karrieren så langt.

På White Silence var det fortsatt Stephen Brodsky, John-Robert Conners, Adam McGrath og Caleb Scofield som utgjorde kjernen i bandet. Og selv om medlemmene nærmet seg middelalder, var det ingenting å utsette på intensiteten. Tittelsporet åpnet albumet med skurrete, overstyrt vokal og skitne, sørpete gitarer, og en aggressivitet de ikke hadde vist siden Until Your Heart Stops. Det intense metal-punk-drivet holdt seg gjennom de seks første låtene. Lydbildet var kanskje ikke fullt så nådeløst som på debuten, men det ble kompensert med den sterke, melodiske nerven de hadde utviklet gjennom årene.

Ingenting tydet på at det hadde gått seks år siden sist. White Silence tok opp tråden der Perfect Pitch Black slapp, men kastet enda mer bensin på bålet. Vekslingen mellom ren og brølende vokal – særlig Scofields mektige skrik – var effektivt. Låtene blandet det rett-fram metalliske, som i Vicious Circle, med det mer sammensatte og eksperimentelle, som i det åtte minutter lange mesterverket Sing My Loves. Den startet med halvannet minutt med skitten gitarstøy før det hele utviklet seg til det mest dramatiske stykket musikk bandet noensinne hadde laget. Den bølget frem og tilbake i tunge, skummende bevegelser, med skiftende stemninger og strukturer. Sing My Loves var et soleklart høydepunkt i Cave In-katalogen.

Etter de seks første låtene tok albumet en annen vending. Heartbreaks, Earthquakes nærmet seg moderne psykedelia blandet med progressiv rock og en særegen følelse av utenforskap. Iron Decibels var i bunn og grunn indierock, men pakket inn i «farlig» støyrock. Til slutt kom Reanimation, en dryppende, solbrent ballade som holdt seg akustisk helt til det siste minuttet, da det åpnet seg opp i en atmosfære som kunne minne om Pink Floyd circa Zabriskie Point.

Cave In hadde kanskje mistet noe av nyhetens interesse etter mer enn ti års virke, og White Silence fant ikke nødvendigvis opp kruttet på nytt. Men albumet viste med all tydelighet at bandet fortsatt var en skapende kraft, og at de stadig hadde mye å by på for dem som setter pris på muskuløs, smart kraftrock.

Rating: 7,5/10