Slayer – Christ Illusion (American cd, 2006)

1) Flesh Storm; 2) Catalyst; 3) Skeleton Christ; 4) Eyes of the Insane; 5) Jihad; 6) Consfearacy; 7) Catatonic; 8) Black Serenade; 9) Cult; 10) Supremist

«It’s like a matured Reign In Blood. That’s how I’d describe it…It ranks right up there, because the fire was on that record.» Dave Lombardo.

I 2002 sluttet Paul Bostaph i Slayer, nok en gang. Bandet henvendte seg da til Dave Lombardo, som takket ja til å bli med igjen, i utgangspunktet på midlertidig basis. Den midlertidigheten skulle vise seg å bli langvarig, og han ble etter hvert fullt medlem igjen. Han ble værende til og med World Painted Blood i 2009.

Pausen på fem år mellom God Hates Us All og Christ Illusion var de lengste oppholdet mellom to plater i Slayers karriere. I mellomtiden holdt de koken gjennom mye turnéring. I 2003 reiste de rundt under banneret «Still Reigning», der de spilte Reign in Blood i sin helhet. Det virket som en god idé å avslutte konserten med faktisk regn av blod under Raining Blood. Det var visuelt spektakulært for publikum, men ble et mareritt for bandet. Klissete teaterblod la seg over alt og gjorde det nærmest umulig å spille. Et rent Spinal Tap-øyeblikk – passende nok i en karriere med stadig trommeslagerbytte.

Da Christ Illusion omsider kom i august 2006, var det ikke bare Lombardo og bandet selv som var entusiastiske. Resultatet var Slayers beste album siden Seasons in the Abyss (1990), som også var Lombardos siste før han forlot bandet første gang. Det var neppe tilfeldig. Uten å frata de andre ære, var det tydelig at hans stil, teknikk og musikalitet var avgjørende for bandets helhet. Det var også avgjørende at Kerry King hadde funnet tilbake til seg selv. Han hadde dominert låtskrivingen på God Hates Us All, uten å nå gamle høyder. På Christ Illusion derimot, var han tilbake i slag. Han stod han bak syv av låtene, og deltok på de fleste tekstene. Hanneman bidro med tre, og sammen leverte de sine mest inspirerte riff og melodilinjer på mange år. Platen var en retur til det Slayer alltid gjorde best, det vil si kompromissløs thrash metal, riktignok i en mer moderne og oppdatert utgave. Her forsøkte de ikke å gjenskape tempoet og intensiteten fra Reign in Blood, men vekslet mellom raske knusere og seige, mørke spor. I så måte minnet albumet mer om South of Heaven. Sanger som den skumle Catatonic kunne uten videre ha passet inn på det albumet. Det var også merkbar inspirasjon fra moderne band som Mastodon og Baroness – langt bedre referanser enn den sørgelige nu metal-bølgen som preget tidlig 2000-tall. På den måten fremstod Slayer som både tidsriktige og tro mot seg selv.

Da det ble kjent at Josh Abraham skulle produsere albumet, var det nok mange som satte blodet i halsen. Han hadde jobbet med nu metal-navn som Limp Bizkit og Linkin Park, og skulle senere produsere for Justin Bieber. Overraskelsen var derfor stor da han leverte en strålende produksjon. Lydbildet var klart og veldefinert uten å bli polert, og langt mer balansert enn på de to foregående platene. Det hele fremstod mindre heseblesende og stresset – som om Slayer endelig hadde forstått at de ikke hadde noe å bevise lenger. Det kledde Tom Araya godt. Der han hørtes hes og anstrengt ut på God Hates Us All, var han nå tilbake i sitt rette element – nesten like potent som i glansdagene, til tross for at han var blitt 45 år og hadde brølt i over 20 av dem.

Tematisk holdt Slayer seg til velkjent territorium. Albumtittelen og omslaget sa sitt: en tegning av Jesus med avhogde hender, sittende i en pøl av hoder og elendighet, signert Larry Carroll, deres gamle samarbeidspartner. King var tydeligvis ikke blitt mindre skeptisk til religion, og særlig ikke kristendom. Samtidig kunne man ane at de kanskje begynte å gå litt tomme for ting å si på akkurat dét feltet, selv om de fortjente kudos for å holde fanen høyt. Heldigvis var det også andre perspektiver. Hannemans Jihad tok det kontroversielle grepet å se verden fra en av 11. september-terroristenes synsvinkel. Det ble selvsagt ikke godt mottatt i USA, og sammenligningene med Angel of Death fra Reign in Blood var uunngåelige. Musikalsk var denet høydepunkt, med sømløs integrasjon av moderne metal i Slayers thrash. Også Eyes of the Insane var sterk. Den la seg stilmessig et sted mellom Reign in Blood og South of Heaven. Teksten, skrevet av Araya, tok for seg de psykiske følgene for soldater som kom hjem fra den andre Golfkrigen. Det ble et av platens mest intense øyeblikk.

Karakter: 7,5/10