Slayer – World Painted Blood (American Recordings cd, 2009)

1) World Painted Blood; 2) Unit 731; 3) Snuff; 4) Beauty Through Order; 5) Hate Worldwide; 6) Public Display of Dismemberment; 7) Human Strain; 8) Americon; 9) Psychopathy Red; 10) Playing with Dolls; 11) Not of This God

I 2011 ble Jeff Hanneman rammet av et kjøttetende virus. Han måtte gjennom omfattende operasjoner i den ene armen, som førte til at han var satt ut av spill i en lang periode. Slayer valgte å fortsette å spille konserter uten Hanneman, med Gary Holt fra Exodus som midlertidig erstatter. I 2013 ble Holt fast medlem, etter at Hanneman tragisk døde i mai samme år. Dermed var World Painted Blood det siste studioalbumet Hanneman rakk å medvirke på. Slayer spilte inn ett album til i 2015 og vurderte et ytterligere etter det, men ting ble aldri det samme uten Hanneman. I 2019 var det slutt.

Hva som lå foran dem, var de lykkelig uvitende om i 2009, selv om Tom Araya allerede da hadde luftet tankene om at det før eller siden ville være på tide å gi seg. Det var nok fornuftige tanker, for selv om Christ Illusion var et solid album, hadde mange lenge hatt følelsen av at Slayer hadde sagt og gjort sitt beste. Likevel, bandet hadde funnet tilbake noe av gnisten i 2006, og det var derfor forventninger knyttet til album nummer 11 fra den nådeløse gjengen fra Huntington Park i California.

World Painted Blood ble spilt inn i Los Angeles mellom mars og august 2009, og nådde butikkene i november samme år. Litt overraskende var det at produsent Josh Abraham ikke var med denne gangen. Han hadde hatt en heldig hånd med Christ Illusion og fikk mye ros av Kerry King for jobben han gjorde. Det er mulig han ganske enkelt var utilgjengelig. Uansett ble han erstattet av Greg Fidelman. Fidelman hadde først og fremst erfaring som tekniker og hadde jobbet med blant andre Red Hot Chili Peppers, Audioslave, Marilyn Manson og Supergrass. Han hadde også bånd til Rick Rubin, som fortsatt var involvert med Slayer, men nå i en mer tilbaketrukket rolle. Fidelman hadde bistått Rubin på innspillinger med Johnny Cash og Neil Diamond. «Verre» var det kanskje at han også hadde vært involvert i Metallicas Death Magnetic, som fikk mye kritikk for sin komprimerte lyd og ble et sentralt referansepunkt i diskusjonene rundt «loudness wars», debatten om mangel på dynamikk i moderne, digitalt mastret musikk.

Fidelman gjorde en grei jobb på World Painted Blood, men heller ikke mer. Lydbildet hadde ikke samme kvalitet som det Christ Illusion kunne skilte med. Trommer og vokal var mikset vel langt frem i lydbildet, på bekostning av gitarer og bass. Musikken hadde tjent på en mer balansert miks, selv om det fortsatt låt som Slayer.

Denne gangen var Hanneman mer aktiv i låtskrivingen og hadde fem bidrag, mot Kings seks. World Painted Blood fulgte i sporene etter Christ Illusion, med en blanding av klassisk Slayer-thrash og mer moderne metal. Faktisk klarte de seg denne gangen best da de blandet inn nye elementer i uttrykket sitt. Det nesten seks minutter lange tittelsporet var et bevis på at Slayer kunne kombinere nytt og gammelt med glimrende resultat. Her ble thrash koblet med moderne sludge, ikke ulikt Mastodon, et band de da også hadde turnert sammen med. Den truende og mørke Human Strain delte mange av de samme kvalitetene. Også Playing with Dolls var forfriskende annerledes og langt unna tradisjonell Slayer. Her nærmet de seg South of Heavens seige, tunge tyngde. Og igjen fikk Dave Lombardo vist seg som en av metalens aller fremste trommeslagere. Alle disse tre låtene var skrevet av Hanneman, med hjelp fra Araya og tidvis King på tekstene. Når Slayer skrudde ned intensiteten, slik de gjorde her, fungerte også Arayas vokal best. På det øvrige materialet, som ofte kjørte seg fast i forsøk på å gjenskape gammel storhet, hørtes han til tider anstrengt ut, selv om han fortsatt klarte seg bedre enn på bunnpunktet God Hates Us All.

World Painted Blood var aldri dårligere enn kompetent, men det var et stykke unna det man kunne håpe på fra et band av Slayers kaliber. Mange av sangene, tekstene inkludert, bar preg av gjentakelser og ga inntrykk av at tiden var i ferd med å renne ut for bandet. Etter at høydepunktene var spilt, var det fort gjort å hente frem en av de gamle klassikerne deres, eller andre utgivelser fra 2009, som Crack the Skye (Mastodon), Black Future (Vektor) eller Those Whom the Gods Detest (Nile). I det selskapet fremsto Slayer som litt gammeldagse, men ikke mer enn at gamle fans fortsatt kunne få en del ut av et ujevnt album.

Rating: 7/10