The Dream Syndicate – How Did I Find Myself Here? (ANTI LP, 2017)

1) Filter Me Through You; 2) Glide; 3) Out of My Head; 4) 80 West; 5) Like Mary; 6) The Circle; 7) How Did I Find Myself Here; 8) Kendra’s Dream

Steve Wynn debuterte som soloartist med Kerosene Man i 1990. I tiårene som fulgte, kom det en lang rekke plater, som aldri var mindre enn gode, selv om han sjelden nådde høydene fra tiden med The Dream Syndicate. Han var også med i Gutterball (med duoen i House of Freaks) og The Baseball Project (med blant andre Peter Buck fra R.E.M.). Det var overraskende da han lot The Dream Syndicate gjenoppstå i 2012. Han fikk med seg gitarist Jason Victor, som han hadde spilt mye med i solokarrieren, og de gamle kjenningene Dennis Duck og Mark Walton.

Den nye utgaven av Drømmesyndikatet spilte seg sakte, men sikkert sammen i løpet av de neste årene, og hadde mange konserter i under beltet da de fire spilte inn et flunkende nytt album. The Dream Syndicate var med andre ord tilbake for fullt – og ikke bare som en nostalgisk attraksjon for dem som var unge på åttitallet. How Did I Find Myself Here? ble utgitt høsten 2017, nesten 30 år etter Ghost Stories. Bandet produserte selv, med hjelp fra deres gamle venn Chris Cacavas, som også bidro med keyboards. Cacavas var tidligere medlem i Green on Red, bandets åndsfrender fra åttitallet. I likhet med Wynn hadde også han en lang solokarriere bak seg.

Det var egentlig liten tvil om hvorvidt Wynn og de andre ville være i stand til å levere et godt album. Til det hadde han hatt en for kvalitetssterk solokarriere, og hadde gjentatte ganger bevist at han fortsatt var i godt slag. Spørsmålet var heller om de fire ville klare å heve seg til det tidvis enorme nivået fra åttitallet. Svaret på det var nok nei – det var et godt stykke opp til The Days of Wine and Roses og Medicine Show – men det betydde ikke at det var dårlige varer de hadde å by på denne gangen. How Did I Find Myself Here? hadde nok kvaliteter til å forsvare en plass i bandets kresne katalog. Steve Wynns stemme var lett gjenkjennelig, og The Dream Syndicate var fortsatt et band med klassisk rock som fundament. Likevel var den nye platen et stykke unna lyden av bandet på åttitallet. Låtene var denne gangen mer dvelende, sakte groovene og med mye keyboards. Det ga platen en eterisk atmosfære, uten at resultatet henfalt til drømmepop eller ambient. Til det var det for mye grus og skurr i gitarene til Wynn og Victor. De åtte låtene utgjorde en balansert helhet. Det låt både løst og kontrollert på samme tid, der de tillot seg å strekke seg ut og la grooven gå – nesten som en klassisk rock-versjon av Neu!s «automatiserte» beats.

Sanger som Like Mary (skrevet og øvd inn for 35 år siden, men først nå utgitt på plate), 80 West og Filter Me Through gjorde godt fra seg, selv i den kresne Syndicate-katalogen. De største høydepunktene kom likevel til slutt. Først det 11 minutter lange tittelsporet, hvor det ble bygget opp en rytmisk plattform av uvant funky kaliber, som var en grunnmur for lange gitarimprovisasjoner, som sendte tankene til John Coltrane Stereo Blues. Helt til slutt dukket Kendra Smith opp. Hun sang Kendra’s Dream med en stemme som bar preg av årene som var gått, men som likevel var fortryllende, med sin nå hese røst, der hun sang at hun hadde den samme drømmen om og om igjen.

Rating: 7,5/10