The Dream Syndicate – These Times (ANTI LP, 2019)

1) The Way In; 2) Put Some Miles On; 3) Black Light; 4) Bullet Holes; 5) Still Here Now; 6) Speedway; 7) Recovery Mode; 8) The Whole World’s Watching; 9) Space Age; 10) Treading Water Underneath the Stars

Med How Did I Get Myself Here? var ikke et engangsstunt for Steve Wynn og co. Bandet fulgte opp med seks måneders turné og deltok deretter på samlealbumet 3X4, hvor The Bangles, The Three O’Clock, Rain Parade og The Dream Syndicate gjorde versjoner av hverandres sanger. The Dream Syndicate gjorde Hero Takes a Fall (The Bangles), You Are My Friend (Rain Parade) og She Turns to Flowers (The Three O’Clock). Platen ble utgitt til Record Store Day høsten 2018 og ble senere også sluppet i ordinær distribusjon.

I mai 2019 fulgte så These Times. Denne gangen var Chris Cacavas fast medlem, i motsetning til sist, hvor han var gjestemusiker og bidro til produksjonen. De fire medlemmene fra forrige plate var fortsatt på plass. Å få Cacavas fullt med på laget var en naturlig konsekvens av hans omfattende bidrag på These Times. Denne gangen hadde de også med seg en ekstern produsent, John Agnello. Han hadde blant annet produsert Sonic Youth, Jawbox, The Hold Steady, Okkervil River, Kurt Vile og flere av norske Madrugadas plater.

Omslaget vekket assosiasjoner til psykedelia. Her var det tre øyne – dog ikke dandert som to vanlige og det tredje i midten. Et stort og et lite øye hang dryppende over en elv som delte en ørken i to. Det tredje øyet lå halvveis begravet i sanden, men med en tåre hengende i øyekroken. Musikken bekreftet det omslaget antydet: These Times var det mest psykedeliske albumet The Dream Syndicate hadde laget noen gang. Platen videreførte de drømmende, tungt rytmiske melodilinjene fra forgjengeren, og produsent Agnello dynket uttrykket i en tåkedis av en produksjon, godt hjulpet av Cacavas’ keyboards. Wynn sang som gjennom et speil; man så ham klart, men vokalen hadde en slurete, småskurrende tone; ikke fjern, ikke nær – et annet sted? I sum ga dette musikken en særegen atmosfære, som var effektfull, men kunne oppleves litt «trang», særlig på høyt volum. Totalt sett var det likevel et vellykket grep. Det skilte These Times ut fra mengden og ga den også en egen(rådig) plass i diskografien til bandet.

These Times slo definitivt fast at kvintetten var relevant i 2019 og hadde moment for videre karriere. Om comebackalbumet var broen tilbake til åttitallet, var These Times et rent steg videre. Wynn bekreftet sin posisjon som en av sin generasjons beste låtskrivere. Låtene hans var i stor grad et knepp skarpere enn sist. These Times inneholdt ingen lengre utskeielser à la det vellykkede tittelsporet fra How Did I Get Myself Here? men de fem fikk plass til mye selv i de kortere låtene. Selv om uttrykket hadde mange fasetter, var gitarene fortsatt hjertelig til stede, med spill som varierte fra det dronene kontemplative til feedback-ul og raga. Jason Victor klarte seg utmerket som sologitarist og fortjente en plass i rekken etter forgjengerne Karl Precoda og Paul B. Cutler. Hans samspill med rytmegitaren til Wynn var smakfullt og effektivt.

These Times inneholdt flere sanger som fortjente en plass blant gruppens klassikere. Den heftige, rytmiske Put Some Miles In var tilsynelatende en sang om å bevege seg fra den ene gig-en til den neste, men i de siste linjene endret skrivemåten for «miles» seg til «Miles», og protagonisten «heard the space between the notes». Det var smart og stilig, og sendte tankene til John Coltrane Stereo Blues fra 35 år tidligere. Black Light var filmatisk ragarock, ulikt noe de hadde gjort før, og veldig vellykket. Denne og flere andre låter luktet ramt av fare, noe det ikke hadde gjort av gruppen siden The Medicine Show.

Wynn hadde ikke glemt å skrive de melodisterke poprocklåtene. Det var Bullet Holes et glimrende eksempel på. Teksten var en dyster beskrivelse av opplevelsen av å se skuddhull – muligens en kommentar til USAs fall ned i våpenhelvete. Still Here Now, som var en overligger fra det forrige albumet, hadde noe av den samme lette melodiføringen. The Whole World’s Watching var den låten som kom nærmest tittelsporet fra forrige album, og hadde mye av den samme magien – nok en gang med en følelse av filmatisk noir.

Det var med andre ord mange sterke øyeblikk på These Times. Helhetsinntrykket ble trukket litt ned av enkelte transportetapper med middels gode sanger og en produksjon hvor man noen ganger kunne ønske seg en smule mer bunn, men resultatet var likevel nok et godt album fra bandet, som aldri hadde levert fra seg annet enn gode plater.

Rating: 7,5/10