Frank Zappa – Sheik Yerbouti (Zappa Records 2LP, 1979)

1) I Have Been In You; 2) Flakes; 3) Broken Hearts Are For Assholes; 4) I’m So Cute; 5) Jones Crusher; 6) What Ever Happened To All The Fun In The World; 7) Rat Tomago; 8) Wait A Minute; 9) Bobby Brown Goes Down; 10) Rubber Shirt; 11) The Sheik Yerbouti Tango; 12) Baby Snakes; 13) Tryin’ To Grow A Chin; 14) City Of Tiny Lites; 15) Dancin’ Fool; 16) Jewish Princess; 17) Wild Love; 18) Yo’ Mama

Da Zappa omsider var ferdig med søksmål og avklaringer av rettigheter, etablerte han Zappa Records og inngikk en avtale med Phonogram om distribusjon. Avtalen med Phonogram skulle riktignok bli kortvarig. Allerede i 1980 brøt han med selskapet og inngikk en ny avtale med CBS. At etableringen av et nytt eget selskap, kombinert med god distribusjon verden over, ga Zappas karriere et kommersielt løft, var det imidlertid ingen tvil om.

Sheik Yerboutis tittel var et ironisk spark til KC and the Sunshine Bands slager Shake Your Booty, som Zappa koblet med navnet på det arabisktalende afrikanske landet Djibouti. Han tok det helt ut og stilte i sheik-antrekk på omslaget, stirrende mistroisk på lytteren. Han hadde samlet et nytt band, som dro på veien i 1977 og 1978. Her var det for Zappa nye musikere som Adrian Belew (gitar, sang), Tommy Mars, Peter Wolf (begge keyboards) og Ed Mann (perkusjon), i tillegg til gamle travere som Patrick O’Hearn (bass, vokal) og Terry Bozzio (trommer, vokal). Opptakene på platen var i all hovedsak hentet fra tre konserter i Hammersmith Palladium i London, i januar og februar 1978. Zappa tok deretter opptakene med seg i studio og la på diverse overdubs. Du måtte langt ut I albumet før du oppdaget at opptakene var hentet fra konserter. Denne teknikken hadde Zappa benyttet seg av også tidligere, men ikke i et slikt omfang som han gjorde på Sheik Yerbouti.

At mannen la litt ekstra kommersielt krutt i muskedunderen da han skulle slippe sitt første album på Zappa Records, var det lite tvil om. Sheik Yerbouti inneholdt flere av Zappas mest utilslørte, fengende poplåter. Samtidig var det rikelig med plass til lengre gitareksekusjoner i løpet av spilletiden på 71 minutter. Albumet endte opp med å bli Zappas største kommersielle suksess noensinne, med et samlet salg på over to millioner eksemplarer på verdensbasis. Det gikk spesielt godt i Norge og Sverige, der Sheik Yerbouti klatret godt opp på topp 10-listene. Nordmenn og svensker forstod vel ikke helt hva de gaulet med på i sanger som Bobby Brown, I’m In You, Broken Hearts Are for Assholes og Jewish Princess, der Zappas ikke spesielt subtile sarkasme gikk de fleste hus forbi. Det var «kult» med toaletthumor og utdriting av homofile og andre.

Sheik Yerbouti viste frem den sinte, lite empatiske og infantile Zappa i fri dressur, der han stort sett sparket til folk han ikke likte – enten det var konservative jøder, homofilt kjekkeri eller andre han rett og slett hadde et horn i siden til. Det var uverdig at et geni som Zappa måtte henfalle til slike søplete tekster. Det virket som om han ikke stolte subtilitet, og heller tok for mye tran i sine angrep på det etablerte. Han fikk da også kritikk for tekstene, spesielt for de sangene som er nevnt over. Andre ganger traff han bedre, som i parodien på Peter Framptons pinlige I’m In You, gjort om til I Have Been In You, eller Flakes, som – i tillegg til å være en musikalsk perle – inneholdt en parodi på Bob Dylan levert av Adrian Belew, som var kostelig lytting. Og ikke minst City of Tiny Lights, der alt er lite – også problemene – og Trying to Grow a Chin, der Terry Bozzio sliter med skjeggveksten.

Problematiske tekster til tross – Sheik Yerbouti var et formidabelt album. Bandet spilte, som vanlig hos Zappa, eksemplarisk. Med en litt tyngre, tidvis nesten metallisk klang enn vanlig, og låter som både var umiddelbart fengende og slitesterkt varige. Zappa hadde aldri tidligere vist seg fra en så popsjarmerende side, og rockstuket bandet bedrev, hadde han kun vært i nærheten av på Zoot Allures. Og selv om undertegnede, etter en voldsom overeksponering i festlige lag rundt 1980, ikke har behov for å høre Bobby Brown, Broken Hearts Are for Assholes eller I Have Been In You noen gang igjen, er det ikke vanskelig å anerkjenne disse tre som utilslørt fengende og melodisk smarte sanger. De stod – sammen med Baby Snakes, Jewish Princess, City of Tiny Lights, I’m So Cute og Tryin’ to Grow a Chin – igjen som noen av Zappas mest rett-i-øret-saker så langt.

Det var også plass til instrumentale strekk og gitaristen Zappa. Rat Tomago var en lang, grisefet gitarsolo fra mannen selv, hentet fra en versjon av The Torture Never Stops, tatt opp i Berlin i februar 1978. Rubber Shirt hadde en jazzy bassolo fra Patrick O’Hearn, og tittelsporet hadde lumre orgeltoner og susende synths bak en Zappa-solo hentet fra The Little House I Used to Live In, også tatt opp på konserten i Berlin. Best av det mer eksperimentelle stoffet var imidlertid 12 minutter lange Yo’ Mama, hvor det gis råd om å bli boende hjemme hos mamma og ikke røyke på senga. Den soulfulle innledningen ga deretter rom for ti minutter med instrumentale utskeielser, med Zappas gitarsolo som høydepunkt, i en låt som var spleiset sammen av flere opptak.

Rating: 9/10