Chuck Berry – One Dozen Berrys (Chess LP, 1958)

1) Sweet Little Sixteen; 2) Blue Feeling; 3) La Jaunda; 4) Rockin’ At The Philharmonic; 5) Oh Baby Doll; 6) Guitar Boogie; 7) Reelin’ And Rockin’; 8) Ingo; 9) Rock And Roll Music; 10) How You’ve Changed; 11) Low Feeling; 12) It Don’t Take But A Few Minutes

After School Sessions var, i likhet med de fleste av Chuck Berrys album aldri å se på salgslistene. Mannen var og forble en singleartist. Der var han til gjengjeld suveren, og det var det formatet som både sikret smør på brødet og posisjonen som stor stjerne. I løpet av de 11 månedene mellom After School Sessions og One Dozen Berrys, ga han ut tre singler – hvorav to ble store hits og evige klassikere, mens den tredje gjorde mindre av seg. Alle de tre singlenes A- og B-sider var med på hans andre album. I likhet med After School Sessions bestod One Dozen Berrys dermed av tidligere utgitte singler, supplert med noen nye sanger.

Innspillingene ble gjort i løpet av to økter i studio, i henholdsvis mai og desember 1957. Lyden var fortsatt herlig rufsete, og det var overhodet ingenting å utsette på laget han hadde med seg. Hubert Sumlin var med på gitar og var ny siden sist, rytmeseksjonen med Willie Dixon og Fred Below (med hjelp av Ebbie Hardy) var fortsatt med, og trofaste Johnnie Johnson spilte piano. Lafayette Leake bidro også, blant annet på Rock & Roll Music.

Det var Oh Baby Doll/La Jaunda som fikk oppgaven med å følge opp storselgeren School Days. Det lyktes den ikke så godt med. Berrys åttende single på Chess, som ble utgitt i juni 1957, måtte nøye seg med 57. plass på poplistene og 12. plass på R & B. Den manglende suksessen var til å forstå; det var hans svakeste singel så langt, selv om den svingte godt. Den lå imidlertid så nær opp til Maybellene at om det hadde vært en annen artist som hadde kommet opp med den, hadde Berry sannsynligvis saksøkt for plagiat. Baksiden La Jaunda var en latinskinspirert bagatell, et forsøk på å følge opp Havana Moon, uten å lykkes særlig godt. Den ble for affektert og tilgjort, og manglet Havana Moons sjarm og melodiske kvaliteter.

Om Oh Baby Doll ikke fikk det store gjennomslaget, smalt det skikkelig med Rock and Roll Music/Blue Feeling. Her hadde Berry kommet opp med en av sine mest folkekjære låter, og den skulle sette stort avtrykk i musikkhistorien – blant annet gjennom The Beatles’ versjon. Hyllesten til rock & roll var like mye moderne popmusikk som en feiring av sjangeren den hyllet. Den var ikke basert på bluesformlene Berry ofte lente seg på. Dette var noe annet, noe nytt, satt i et rock & roll-arrangement. Først og fremst var det en uimotståelig fengende melodi og refreng som alle kunne synge med på allerede etter én lytt. Den fikk fortjente topp 10-plasseringer på både pop- og R &B -listene. Baksiden Blue Feeling var en sløy bluesinstrumental, en av fem instrumentale spor på albumet. Den var ikke essensiell lytting, og var muligens improvisert frem i studio, men hadde en tilbakelent atmorsfære det var godt å hvile i.

Etter Rock and Roll Musics suksess i september 1957 var det klart for Sweet Little Sixteen/Reelin’ and Rockin’ i januar 1958. Berry hadde denne gangen kommet opp med ikke bare én, men to klassikere – og det gjorde susen. Det ble andreplass på poplisten og topplassering på R & B. I Sweet Little Sixteen sang Berry om stjernenes drag på ungjentene, i en tekst som luktet av tvilsom seksualisering. Teksten hadde neppe blitt akseptert i 2022, men det gikk «heldigvis» bra i 1957. Om ikke, hadde verden vært uten en soleklar rock & roll-klassiker, som ga god plass til Johnsons piano. Reelin’ and Rockin’ var et nesten like fett stykke rock & roll, med en minst like seksualisert tekst – det var liten tvil om hva han bedrev da han sang “We was reelin’ and rockin’, rollin’ till the break of dawn.” Det var neppe bare dans.

Seks korte låter fra singler var ikke nok til et fullt album, og One Dozen Berrys ble fylt opp med ytterligere seks. Fire av disse var instrumentale og bar preg av å være fyllmasse, selv om det aldri ble kjedelig lytting. Det var noe med musikerne og produksjonen som gjorde at lyttingen alltid ga utbytte. Rock At The Philharmonic var den beste av de vokalløse låtene, med drivende boogierytme og Johnnie Johnsons piano i fint samspill med Berrys gitar. Guitar Boogie var nettopp det – en kul boogie. Ikke verdens mest originale tema – det lånte rikelig fra Reelin’ and Rockin’ – men den fikk forbløffende stor innflytelse på unge (britiske) gitarister. Hør for eksempel Jeff Becks Jeff’s Boogie. Ingo var bluesformler uten spesielt løft, og noe denne gjengen kunne lire av seg på cirka ti minutter, noe de antakeligvis også gjorde. Low Feeling var rett og slett Blue Feeling i sakte fart, ved at båndet ble spilt saktere. Hva gjorde man ikke for å fylle opp et album?

How You’ve Changed var en sterk bluesballade, hvor Berry fortvilte over hvordan dama hadde endret seg siden de traff hverandre. Det var deilig, slumrefunky Chicagoblues. It Don’t Take But A Few Minutes var tilnærmet ren country, uten å gjøre det helt store inntrykket, selv om det gynget fint av gjengen. Det gjorde det alltid.

One Dozen Berrys var ujevn, men høydepunktene og feelingen gjør at den bør finnes i hyllene hos alle som har sans for rock & roll og blues.

Rating: 7,5/10