Asva & Philippe Petit – Empires Should Burn… (Small Doses cd, 2012)

1) And Empires Will Burn; 2) Sweet Dreams Asshole; 3) A Vision; 4) The Star Implodes; 5) Apocryphatic Ally

Dahlquists neste prosjekt var et samarbeid med den franske radiodj-en, journalisten og musikeren Philippe Petit. De to traff hverandre da Petit var del av en duo som varmet opp for Asva i forbindelse med en konsert i Paris. Petit var en skolert, hyperaktiv musiker som opererte i sjangere som droner, dark ambient, støy og elektronisk musikk. Han hadde en enorm katalog og hadde samarbeidet med en lang rekke musikere, blant andre Hugh Hopper, Lydia Lunch, Eugene S. Robinson (Oxbow), Jad Fair (Half Japanese) og Simon Fisher Turner.

På Empires Should Burn hadde Dahlquist og Petit med seg Edward Ka-Spel, Jarboe og kunstneren Bryan Lewis Saunders som gjestevokalister, mens de selv tok seg av all musisering. Musikken bestod av abstrakte atmosfærer av dirrende ambient, tilført drypp av piano, gitarer, perkusjon og annet. Enhver form for melodi var lagt til side til fordel for et dystert, knugende underlag for vokalistene å bevege seg over – et underlag som fascinerte, tiltrakk og skremte, og som var avhengig av høyt volum for å komme til sin rett. Dette var ikke bakgrunnsmusikk.

I motsetning til de fleste album innen dark ambient, som gjerne la det lengste sporet til slutt som en slags forløsning, åpnet Empires Should Burn med det 23 minutter lange tittelsporet. Her hadde de med seg legenden Edward Ka-Spel på vokal, en vokal som holdt seg til spoken word. Engelskmannen hadde en karriere som strakk seg tilbake til 1980, og han sto bak hundrevis av utgivelser innen mange sjangere. Hans mest kjente alter ego var The Legendary Pink Dots. På Empires Should Burn fortalte han en dyster historie med sin undrende stemme – ikke malmfull eller sterk, men likevel med en mørk autoritet. Bak ham bølget tonene som opprørt hav, som sakte, men sikkert beveget seg mot en slags forløsning. Særlig effekten av slag mot pianostrenger (eller gitarstrenger?) løftet intensiteten, uten at det hele på noe tidspunkt ble sluppet helt løs.

De fire øvrige sporene var mellom tre og seks minutter lange. Sweet Dreams Asshole hadde mye av den samme atmosfæren som tittelsporet, med Dahlquist selv på sang, gjennom ordløse, gotiske besvergelser. Resultatet var usedvanlig mørkt og ugjennomtrengelig, men likevel med en nerve som sugde lytteren inn. På A Vision var spoken word igjen det sentrale virkemidlet, hvor Saunders formidlet budskapet om at man måtte gi et offer for å være i stand til å følge visjonen sin. Var det reinkarnasjon han snakket om? Bak Saunders rumlet og ulte det, som om ånder fra den andre siden var like ved å bryte gjennom til vår virkelighet.

The Star Implodes nøt godt av Jarboes stemme. Hun var mest kjent fra samarbeidet med Michael Gira og The World of Skin, men hadde også soloplater og andre samarbeidsprosjekter bak seg. Mest relevant for innsatsen her var platen hun lagde sammen med Neurosis. Hun hvisket frem en egenskrevet tekst over skjebnetunge orgeltoner og murrende kor. Det antas at stemmen hennes ble lagt i lag på lag, noe som i sum hørtes ut som et kor av nonner steg opp fra de døde, på jakt etter hevn..

Platen ble avsluttet med ettertanken Apocryphatic Ally, hvor Dahlquist og Petit satt alene igjen med maskinparken og pianoet, og forsøksvis oppsummerte den mørke reisen de hadde sendt lytteren gjennom. Det var en passende avslutning på et givende, men krevende og insisterende album, som forlangte sitt av lytteren og sjelden var villig til å slippe sine hemmeligheter helt løs.

Rating: 7/10