Frank Zappa – Orchestral Favorites (DiscReet LP, 1979)

1) Strictly Genteel; 2) Pedro’s Dowry; 3) Naval Aviation In Art; 4) Duke Of Prunes; 5) Bogus Pomp

I mai 1979 ga Warner ut den fjerde og siste delen av Leather-prosjektet. Denne gangen var det Zappas innspillinger med stort orkester som stod for tur. Totalt inneholdt Leather èn dobbel konsertplate, to album med hovedsakelig jazzrock og fusion, samt ett med musikk for stort orkester. Prosjektet viste tydelig hva Zappa var opptatt av, og hvordan han uanstrengt kunne bevege seg mellom ulike sjangre. Opptakene på Orchestral Favorites stammet fra september 1975. Zappa hadde samlet nærmere 40 musikere fra rock, jazz og klassisk musikk under navnet Abnuceals Emuukha Electric Symphony Orchestra – det samme navnet han brukte på Lumpy Gravy tilbake i 1968. Det var enkelt å se linjer fra Lumpy Gravy, via Uncle Meat, Burnt Weeny Sandwich og 200 Motels, til Orchestral Favorites.

Mange av musikerne var gamle kjenninger av Zappa. Ian Underwood, Dave Parlato, Terry Bozzio, Emil Richards, Mike Altschul, Bruce Fowler, Pamela Goldsmith og Lou Anne Neill deltok alle, i tillegg til en rekke andre blåsere, strykere, tangent- og perkusjonsspillere. Michael Zearott dirigerte, med unntak av når Zappa selv tok over taktstokken. Han spilte også gitar. Zappa snakket ofte om ønsket om å høre hvordan de komplekse orkesterkomposisjonene hans faktisk hørtes ut i praksis. Dette skulle han, ifølge seg selv, først få realisert fullt ut da han tok i bruk synclavier – en digital synthesizer – på midten av 1980-tallet. På 60- og 70-tallet ble han derimot ofte frustrert da han fikk arbeide med store ensembler. Han følte seg ikke alltid tatt på alvor, og irriterte seg over fagorganiserte musikeres krav til pauser og avgrensede arbeidstider, noe som gikk imot hans egen arbeidshestmentalitet. Han var heller ikke helt fornøyd med innspillingene som utgjorde Orchestral Favorites, og det er tvilsomt om platen ville blitt utgitt i 1979 dersom han selv hadde hatt kontroll over materialet. Rettighetene hadde han som kjent overlevert til Warner, for å komme seg ut av kontrakten.

Selv om Orchestral Favorites var både litt snau (med en spilletid på kun 34 minutter) og noe ujevn, forsvarte den lett en plass i Zappas katalog. Den oppsummerte hans arbeid med orkestermusikk frem til 1980. Det neste tiåret skulle, som vi skal se, by på mer ambisiøs orkestermusikk fra Zappa. Albumet åpnet med Strictly Genteel, som første gang dukket opp på 200 Motels. Her ble den fremført i valsetakt, med et stort arrangement for blåsere, som bar frem en av Zappas mest majestetiske melodier. Her nærmet han seg romantisk filmmusikk, kronet med en sødmefylt munnspillsolo. Det komplekse arrangementet sørget for at Strictly Genteel landet stødig, selv om stykket var uvanlig “søtt” til Zappa å være.

Pedro’s Downy og den korte ettertanken Naval Aviation in Art representerte noe ganske annet. Her var inspirasjonen fra modernister som Berio, Varèse og (særlig) Stravinsky tydelig, uten at Zappa nådde helt opp til forbildene. Pedro’s Downy var mer interessant enn egentlig tilfredsstillende – et dykk ned i et oppløst, dissonant landskap, mer radikalt enn noe Zappa tidligere hadde gjort, med mulig unntak av Lumpy Gravy. Stykket manglet imidlertid noe å hekte seg på, og de mange dissonante partiene hadde en tendens til å nulle hverandre ut. Duke of Prunes, som opprinnelig kom på Absolutely Free i 1967, fikk derimot en praktfull behandling. Dette var rockmusikerne Zappa og Bozzio i samspill med det store orkesteret. Bozzio spilte formidabelt, og Zappa leverte en lang gitarsolo som trengte seg gjennom lagene av messing og stryk.

Til slutt fikk lytteren 13 minutter med Bogus Pomp. Også denne komposisjonen hadde sin opprinnelse i 200 Motels, der som Sealed Tuna Sandwich-suiten. Den ble senere bearbeidet og omdøpt til Bogus Pomp – et passende navneskifte, ettersom stykket hadde utviklet seg langt fra sin opprinnelse. Bogus Pomp var en vellykket syntese av inspirasjon fra Varèse og Stravinsky og moderne populærmusikk. Tyngdepunktet lå klart mot de nevnte revolusjonære komponistene, men Zappas signatur var umiskjennelig.

Rating: 7,5/10