The Blue Nile – A Walk Across The Rooftops (Linn cd, 1984)

1) A Walk Across the Rooftops; 2) Tinseltown in the Rain; 3) From Rags to Riches; 4) Stay; 5) Easter Parade; 6) Heatwave; 7) Automobile Noise

The Blue Nile stod bak noe av den mest forseggjorte og sofistikerte kunstpopen som kom ut av Storbritannia. Bandet ga kun ut fire album mellom debuten i 1984 og den tilsynelatende slutten i 2004. Skottene brukte lang tid på å utvikle musikken sin. De var notoriske perfeksjonister og lot seg ikke stresse av platebransjens krav til effektivitet. Tvert imot holdt de som regel både plateselskaper og journalister på solid avstand, mens de puslet sammen sine små mesterverk. The Blue Nile fikk brukbar kommersiell suksess, men oppnådde først og fremst stor respekt hos musiker-kolleger og i musikkpressen.

Barndomsvennene Paul Buchanan (vokal, gitar, synthesizere) og Robert Bell (bass, synthesizere) vokste opp sammen i Glasgow. På slutten av 70-tallet gikk begge på universitetet i samme by, hvor de møtte Paul Joseph «PJ» Moore (keyboards, synthesizere), en annen lokal gutt. De tre spilte i flere band uten særlig gjennomslag, og først da de bestemte seg for å være en trio, begynte ting å skje. Tidligere medmusikere kom og gikk, men denne kjernen viste seg å være stabil. De tok navnet The Blue Nile og debuterte med singelen I Love This Life, utgitt på eget plateselskap. Den ble lisensiert til RSO Records, men forsvant i dragsuget da selskapet ble oppslukt av Polygram.

Trioen lot seg ikke stoppe av at singelen druknet i plateselskapspolitikk, og fortsatte å spille konserter lokalt. Til tross for sitt sofistikerte uttrykk var The Blue Nile i stor grad et produkt av DIY-scenen i Glasgow. De hadde mer pågangsmot enn teknisk skolering i starten, men ble naturligvis flinkere med tiden. Etter å ha spilt inn noen demoer, ble de oppdaget av produsent og tekniker Calum Malcolm. Via sine kontakter skaffet han dem kontrakt med Linn Records, et nystartet selskap tilknyttet hi-fi-produsenten med samme navn. Da The Blue Nile slapp debutalbumet A Walk Across the Rooftops i april 1984, var det Linns aller første albumutgivelse.

Rooftops ble spilt inn i Calum Malcolms Castlesounds Studios over fem måneder i overgangen mellom 1983 og 1984. Trioen fikk hjelp av trommeslager Nigel Thomas. Bell og Buchanan produserte selv, med Malcolm som tekniker. Sammen finpusset de iherdig på de sju sangen fullstendig oppslukt av å få alt til å sitte akkurat som ønsket. Platen inneholdt relativt konvensjonelle poplåter og ballader, men alt hadde et eget særpreg: et kjølig, elektronisk lydbilde koblet med en organisk, varm atmosfære. Mye av dette skyldtes Buchanans vokal, som var melankolsk, inderlig og empatisk, og som bar tekstene med sjelden troverdighet. Resultatet ble romantisk, men aldri sentimentalt, følsomt, men aldri overdrevet. Buchanan og Bell hadde en intuitiv evne til å komponere tidløse melodier – skrevet på piano og gitar, og bearbeidet i studio.

The Blue Nile brukte mye tid på å arrangere musikken, men falt aldri for fristelsen til å overprodusere. De visste godt hva som skulle spilles, og like viktig, hva som ikke skulle spilles. Trioen hadde et slektskap til David Sylvian, tidligere vokalist i Japan, som slapp sitt første soloalbum samme år. Begge delte en tilbakeholden, men glødende romantisk tone, og begge hadde særegne, uttrykksfulle vokalister. Soul kan være så mangt, og både Sylvian og Buchanan hadde rikelig av det. Buchanans stemme fikk god plass i lydbildet, mens atmosfæriske, nesten symfoniske teksturer svøpte seg rundt ham.

The Blue Nile var heller ikke redde for å slippe til mer direkte popmusikk i uttrykket, noe som løftet A Walk Across the Rooftops ytterligere. Låter som Tinseltown in the Rain, Stay og Heatwave hadde hitpotensial og medrivende tempo, noe som ga albumet god dynamisk variasjon. Særlig Tinseltown in the Rain hadde et dansbart, nesten euforisk driv, og det lille stikket rett før refrenget er fortsatt en sjelden perle i 1984-katalogen. Da Buchanan ropte «Do I love you? Yes, I love you!», nådde The Blue Nile ekstatiske høyder av bliss.

Rating: 9/10