The Blue Nile – Hats (Linn cd, 1989)

1) Over the Hillside; 2) The Downtown Lights; 3) Let’s Go Out Tonight; 4) Headlights on the Parade; 5) From a Late Night Train; 6) Seven A.M.; 7) Saturday Night

A Walk Across the Rooftops nådde 80. plass på de britiske listene, og singlene Stay og Tinseltown in the Rain klatret begge inn på topp 100. The Blue Nile fulgte opp med den sedvanlige turné- og pressekarusellen, for deretter å mer eller mindre gå rett i studio for å spille inn album nummer to. Så ble det stille. I ikke mindre enn fem år. Først i oktober 1989 dukket Hats opp i butikkene. Albumet var pakket inn i et enkelt omslag, med lite informasjon utover det nødvendige. Forsiden viste hodet og skuldrene til en hattekledd mann i skyggen, mot en dyp blå bakgrunn. Øverst på ryggen lyste et slags rødt skjær. Bandnavnet stod med små bokstaver nederst, og albumtittelen med store bokstaver i øvre høyre hjørne. Informasjonen på innercoveret var begrenset til låttitler, gruppemedlemmer, tekniker Calum Malcolm, og det faktum at Paul Buchanan hadde skrevet all musikken og at albumet var egenprodusert.

Omslaget sa ingenting om den strevsomme prosessen bak de syv ferdige sangene. Trioen slet med å skape nytt materiale, og forsøkte å finne frem til det i studio. Etter nesten tre år ga de opp, forkastet alt de hadde laget og dro rett og slett hjem. Stressnivået var skyhøyt, med skuffelse over manglende fremdrift, pengemangel og et stadig mer utålmodig plateselskap. Ifølge Buchanan var det forløsende å kutte tvert og begynne helt på nytt, slik at de kunne gjøre ting i riktig rekkefølge: øve sammen, diskutere og la sangene komme naturlig. Da de omsider fant veien tilbake til studio, løsnet det – resultatet ble en klassiker, og en av de beste platene som er utgitt i Storbritannia etter 1980.

For en som undertegnede, som hadde hatt et langt og varig kjærlighetsforhold til A Walk Across The Rooftops, var fem år lang tid. Men, på tross av at hundrevis av plater hadde strømmet gjennom ørene i løpet av denne perioden, var det som om ingenting hadde skjedd da Hats lå i spilleren for første gang. Det var et sjeldent velkomment gjenhør. Musikken var fortsatt basert på synthesizere og keyboards, med Buchanans stemme langt fremme i lydbildet, men trioen hadde foredlet og perfeksjonert uttrykket til en hyper-romantisk, sjelfull reise gjennom melankoli og kjærlighet. De hadde utviklet seg som arrangører og løftet innrammingen av låtene et hakk. Resultatet var unikt vakkert, og fremstod som en endelig realisering av den sofistikerte popens muligheter.

Det var vanskelig å forstå at Hats hadde vært så vanskelig å få ut; det låt så uanstrengt og naturlig, ja, nærmest lett. Ved nærlytting gikk det likevel opp for den interesserte at det også denne gangen var filet på hver minste detalj med forstørrelsesglass. Ikke en tone lå feil, og det uten at margen ble sugd ut av musikken – tvert imot. Hats var gjennomsyret av en naturlig, ujålete inderlighet få andre kunne matche. Det er en sjelden prestasjon å få noe så gjennomarbeidet til å høres så uanstrengt ut.

Nøkkelen til Hats’ evige tiltrekningskraft lå i de tidløse melodiene, de romantiske og melankolske tekstene, Buchanans stemme – han var en av popens ypperste vokalister – og den atmosfæren som, til tross for bandets relativt enkle maskinpark, ble skapt. Låtene var konvensjonelle i formen, som regel ballader med vers og refreng. De fleste sèg frem, og The Blue Nile stolte hele veien på sin egen visjon og tydd aldri til enkle triks. Dermed unngikk de alle mulige feller, som melodramatisk tomhet eller publikumsfrieri.

De syv låtene utspilte seg nærmest som en sammenhengende suite på til sammen 38 minutter. Fra den forsiktige åpningen med Over the Hillside, videre til den forsiktig dansbare The Downtown Lights, hvor protagonisten egentlig ønsket å være hos kjæresten, men kjente en trang til å gå; et drama utspilte seg over en av trioens sterkeste melodier. Let’s Go Out Tonight var en mild ballade, nok en gang med en melodi sendt fra himmelen – og for en sangprestasjon av Buchanan!

Med Headlights on the Parade økte tempoet, uten at det blir noe hektisk stilbrudd. From A Late Night Train var nok en uimotståelig ballade. Seven A.M. løftet intensiteten igjen, der Buchanan spurte hvor kjærligheten hadde blitt av, over et arrangement med innebygget spenning, mye takket være en brumlende, funky synthesizer. Hats ble avsluttet med platens aller største øyeblikk, den uovertrufne Saturday Night. Her fantes albumets sterkeste melodi, et småfunky, elegant arrangement og nok en tekst om kjærlighet som ikke innfridde forventningene. Men Buchanan lot det stå til; det var lørdagskveld.

Albumet fikk gjennomgående strålende kritikker – noe annet ville vært en skandale – og også det brede publikum fulgte opp. Hats nådde 12. plass i Storbritannia, mens The Downtown Lights, Headlights on the Parade og Saturday Night alle ble små hits. Denne gangen fikk de også en viss oppmerksomhet i USA.

Rating: 10/10