Arcturus and the Deception Circus – Disguised Masters (cd, 1999)

1) White Tie Black Noise; 2) Deception Genesis; 3) Du nordavind; 4) Alone; 5) The Throne of Tragedy; 6) La masquerade infernale; 7) Master of Disguise; 8) Painting My Horror; 9) Ad Astra; 10) Ad Astra – ensemble version

Arcturus’ neste trekk var en solid venstresving. Det var ikke uvanlig med remikser, men Disguised Masters var en mer sjelden plante, ved å være mer av en rekonstruksjon av tidligere materiale, supplert med to nye spor. Av totalt ti spor var syv hentet fra La Masquerade Infernale. Det var også gitt plass til en nyinnspilling av Du nordavind, fra Aspera Hiems Symfonia.

De to nye låtene lå først på platen og var det mest interessante ved prosjektet. White Tie Black Noise (tittelen pekte trolig mot David Bowies album Black Tie White Noise fra 1993) var, tittelen til tross, kun en bagatellmessig lydkulisse som var unnagjort på under ett minutt. Da var heldigvis den mer enn seks minutter lange Deception Genesis mer å sette tennene i. Den kunne glatt ha fått plass på La Masquerade Infernale, samtidig som den pekte mot det Ulver holdt på med omtrent på samme tid – tenk Themes from William Blake’s The Marriage of Heaven and Hell (1998) og Perdition City (2000). Det innebar en dramatisk miks av goth, triphop, metal og filmatisk atmosfære i en helhet som var uhyre tiltrekkende.

Nyinnspillingen av Du nordavind var også vellykket, og stod godt til Deception Genesis. Den rene symfoniske metalen var kjørt gjennom en kvern og kom ut på andre siden som et nytt stykke musikk, som både var mer dramatisk og intens enn originalversjonen, og samtidig mer nyansert og kompleks.

Resten av platen bestod av bearbeidelser av låter kjent fra La Masquerade Infernale. I likhet med Du nordavind var det snakk om gjennomgripende omlakkeringer. Det meste av vokalen var, med ett unntak, fjernet og erstattet av tekstsampler, samt elementer og stemninger fra moderne filmmusikk, elektronika og industrirock. Resultatet hevet seg sjelden over det kuriøse og selv gjentatt lytting avslørte ikke dybder som fristet til å investere tid i disse versjonene. Det eneste sporet med særlig vokal – Master of Disguise – var imidlertid ikke vellykket. Garm som gangster-rapper var en absurd opplevelse, og et eksperiment som burde fått lov å bli uutgitt. Et unntak var den syv minutter lange ensemble-versjonen av Ad Astra, fremført i ensomhet av et strykeensemble. Den var svært vellykket med sitt slepende drag og mørke stemninger.

Disguised Masters var vanskelig å anbefale for andre enn blodfans. Disse måtte naturligvis ha platen i samlingen på grunn av Deception Genesis, Du nordavind og Ad Astra, samt som et dokument over hvor Kristoffer Rygg og de andre musikerne befant seg på dette tidspunktet. Deres fryktløse tilnærming til nye impulser – langt utenfor metalsfæren – skulle fortsette å resultere i god musikk, selv om ikke alt var like spennende denne gangen.

Rating: 6/10