Focus – II (1971)

Focus – II (Imperial LP, 1971)

1) Hocus Pocus; 2) Le Clochard; 3) Janis; 4) Moving Waves; 5) Focus II; 6) Eruption

Besetningen som spilte inn Focus’ debutalbum, ble en kortlivet affære. Martin Dresden og Hans Cleuver ga seg allerede i 1970, og bandet var en periode mer eller mindre oppløst. Etter hvert fant imidlertid Thijs van Leer og Jan Akkerman en ny rytmeseksjon. Inn kom trommeslager Pierre van der Linden, som tidligere hadde spilt sammen med Akkerman i Brainbox, og bassist Cyril Havermans fra Big Wheel.

Den nye besetningen brukte de første månedene av 1971 på å øve inn nytt materiale, særlig den ambisiøse suiten Eruption. Det var også i denne intense øvingsperioden at van Leer spontant begynte å jodle og leke seg med stemmen sin. I perioden mellom 13. april og 14. mai spilte de inn Focus II, også kjent under navnet Moving Waves, i London, med Mike Vernon som produsent. Vernon var mest kjent som eier av plateselskapet Blue Horizon og som produsent for artister innen den britiske bluesboomen på sekstitallet, inkludert John Mayall, Fleetwood Mac, Chicken Shack og Ten Years After. Han produserte også flere tidlige innspillinger for David Bowie. At Vernon senere uttalte at Focus var den mest innovative og kreative gruppen musikere han kunne tenke seg, sier mye om kraften disse fire nederlenderne utstrålte på det tidlige syttitallet. Focus II har da også fått et velfortjent stempel som en klassiker. Albumet ble også en stor kommersiell suksess, med 2. plass i Storbritannia og 8. plass i USA.

Focus II var, i likhet med mange andre album innen progressiv rock tidlig på syttitallet, en typisk todelt utgivelse. Side én bestod av fem kortere, frittstående låter, mens hele side to ble fylt opp av den lange, komplekse Eruption. Albumet åpnet med Hocus Pocus, som skulle bli deres mest kjente låt. Da de begynte å jobbe med denne tidlig i 1971, var den basert på et riff fra Akkerman, som van Leer spontant begynte å jodle over. Denne kombinasjonen var det neppe noen som hadde tenkt på før, men resultatet hevet seg godt over noveltynivå. Hocus Pocus var en vanvittig medrivende rockelåt, spilt med en energi og kraft de ikke var i nærheten av på debutalbumet. Van Leers jodling og øvrige vokalgymnastikk passet utmerket inn i helheten. Resten av side én var langt mer neddempet og kontemplativ. Akkermans Le Clochard var basert på hans akustiske gitar, støttet av mellotron, som skapte en sørgmodig atmosfære. Deretter fulgte Janis, den minst like sørgmodige hyllesten til Janis Joplin, som døde av en heroinoverdose i oktober 1970, kun 27 år gammel. I likhet med Hocus Pocus var hyllesten til sangerinnen komponert av van Leer og Akkerman sammen. Mens Le Clochard lente seg tungt på Akkermans akustiske gitarer, var det van Leers fløyte som dominerte Janis. De to sangene var kompositoriske og atmosfæriske søsken.

Moving Waves ble fremført av van Leer alene, med piano og sang. Det var en ballade han hadde skrevet allerede som 16-åring, med en tekst av den indiske professoren og sufi-ambassadøren Inayat Khan (1882–1927). Det var det eneste sporet på platen med normal vokal, men den passet godt inn etter de to foregående balladene, ved å skape en litt annen stemning, uten å bryte med det balladepregede uttrykket. Til sist på siden lå den majestetiske Focus II, som var en slags oppfølger til låten(e) fra debuten. Den var et oppspill til Eruption, med sin storslåtte blanding av rock og klassiske adapsjoner.

Eruption var et av Focus’ største øyeblikk. Over 22 minutter og fem satser utspant det seg et unikt stykke progressiv rock. Flere av temaene kom og gikk flere ganger, og ble vevd sammen til en helhet få av deres samtidige kunne matche. Musikken varierte fra det rolige til det kraftfulle, hele veien med bandets temmelig unike melodiøsitet intakt. De første drøye åtte minuttene holdt seg til det pastorale og skjøre, før de virkelig dro i vei, med Akkermans gitar i front. Selv om mesteparten av musikken som ble med på Focus II var godt innøvd før de gikk i studio, foretrakk Akkerman alltid å improvisere soloene sine. Det ga spillet hans en friskhet og umiddelbarhet som tilførte den komponerte og gjennomarrangerte musikken ekstra liv. Van Leers Hammond-orgel fikk også god plass, og det kokte godt av Focus i midtpartiet, før det hele roet seg sakte ned og ble rundet av med en kort trommesolo og en endelig tilbakevending til tre av de tidligere temaene. Eruption står igjen som et av hovedverkene i den progressive rocken fra syttitallet. Stykket ble også en tour de force for bandet live, der de halte og dro i temaene, og gjerne lot dem vare i nærmere det dobbelte av de 22 tilmålte minuttene på Focus II.

Rating: 9/10