Frank Zappa – Tinseltown Rebellion (Barking Pumpkin 2LP, 1981)

1) Fine Girl; 2) Easy Meat; 3) For The Young Sophisticate; 4) Love Of My Life; 5) I Ain’t Got No Heart; 6) Panty Rap; 7) Tell Me You Love Me; 8) Now You See It – Now You Don’t; 9) Dance Contest; 10) The Blue Light; 11) Tinsel Town Rebellion; 12) Pick Me I’m Clean; 13) Bamboozled By Love; 14) Brown Shoes Don’t Make It; 15) Peaches III

17.  mai valgte Frank Zappa å hylle sitt norske publikum med et dobbelt konsertalbum – som ble utgitt i anledning den norske nasjonaldagen. Eller muligens ikke. Uansett var Tinseltown Rebellion Zappas første album på hans nye plateselskap, Barking Pumpkin. Selskapet var oppkalt etter Gail Zappa, Franks kone, som hadde fått utvidet kallenavnet sitt med barking etter å ha utviklet en plagsom røykhoste. Dobbeltalbumet var også Zappas første utgivelse siden november 1979. 1980 ble dermed det første året han ikke ga ut musikk siden han debuterte i 1966. Det skyldtes mye turnévirksomhet. Han hadde opprinnelig planlagt å gi ut albumene Warts and All (et trippelt livealbum) og Crush All Boxes (studioalbum), men disse planene ble skrinlagt. Deler av materialet som var tiltenkt disse fant veien til Tinseltown Rebellion, som bestod av utvalgte opptak fra konserter i 1979 og 1980. I tillegg var det med ett studioopptak: åpningssporet Fine Girl, en fengende nok låt, men som led under Zappas sexistiske tekst – selv om det hele var ment aldri så ironisk.

Zappa hadde som vanlig med seg et formidabelt lag. Kjente navn som Vinnie Colaiuta, Patrick O’Hearn, Tommy Mars, Peter Wolf, Ray White og Ike Willis var alle hjertelig til stede. Det samme var en 20 år gammel yngling ved navn Steve Vai, som spilte rytmegitar (!) bak Zappa. Vai fikk etter hvert mer plass, blant annet til å fremføre «impossible guitar parts». Også Bob Harris, Arthur Barrow og Warren Cuccurullo var del av det faste bandet på denne tiden. For første gang, muligens noensinne, hadde Zappa ikke med seg blåsere på veien. Blås ble ofte erstattet av synthesizere og keyboards, noe som trakk musikken nærmere rock og litt bort fra fusion og jazzrock – selv om det fortsatt var nok av komplekse vendinger.

Tinseltown Rebellion la seg pent i rekken Sheik Yerbouti – Joe’s Garage – Tinseltown Rebellion – You Are What You Is – Man From Utopia, både hva gjaldt tematikk og musikk. Zappa var fortsatt opptatt av å rope høyt om den forkvaklede seksualmoralen i det amerikanske samfunnet, og var fortsatt ikke alltid like presis i sin sarkasme og ironi. Han tok også for seg opportunistiske punkband (tittelsporet) og amerikanernes vilje og evne til å tro på hva som helst (The Blue Light) – man kan undres over hva Zappa ville tenkt om Trump og stormingen av Kongressen i 2020.

Som vanlig varierte også Tinseltown Rebellion mellom kortere sanger og lengre instrumentale utskeielser. Denne gangen så han også bakover i katalogen. Albumet ble avsluttet med Peaches III, den tredje utgaven av Peaches en Regalia, og dermed titulert med «III». Zappas ord på omslaget om at det var en bisarr versjon, hadde han i behold. Brown Shoes Don’t Make It, opprinnelig fra Absolutely Free (1967), ble gjort i en syv minutters utgave som fungerte godt og var kraftig omarrangert fra originalen. Denne gangen hadde han et band som kunne realisere komposisjonens vandring mellom rock, jazz og teatermusikk. Love of My Life ble hentet frem fra Cruising with Ruben and the Jets, og viste at Zappa fortsatt, og hele livet, var glad i doo-wop. På denne og Fine Girl bidro Bob Harris med en sinnssyk falsett, som gjorde at Zappa kunne gjemme sin oppriktige kjærlighet til denne musikken bak et slør av ironi.

Zappa hadde ofte diverse utenomusikalske sprell og påfunn på konsertene sine, noe som sikkert var underholdende for de som var til stede. Dessverre var underholdningsverdien på plate tilnærmet lik null, og både Dance Contest (selvforklarende) og Panty Rap var spor man med fordel kunne løfte stiften forbi. På Panty Rap oppfordret Zappa publikum til å kaste truser opp på scenen, truser som skulle bli en del av et større lappeteppe. Infantilt, selvsagt – men litt morsomt også.

Bortsett fra de snaut åtte minuttene som Dance Contest og Panty Rap tok opp, var resten av det 67 minutter lange dobbeltalbumet fullt av god Zappa-musikk. Den lange Easy Meat var bearbeidet i studio og ble innledet i et kraftig rockstuk før den gled over i instrumental jazzrock og så tilbake i rocken igjen. Tell Me You Love Me nærmet seg heavy metal, og både Pick Me I’m Clean og Bamboozled by Love var kraftige rockere med Ike Willis på vokal, og et rocketrykk Zappa sjelden hadde vært i nærheten av tidligere, uten at komplekse vendinger og spennende partier ble utelatt. Og nevnte jeg at verdens beste trommeslager, Vinnie Colaiuta, gjorde ting like fantastisk som han alltid gjorde? Til slutt må tittelsporet gis noen ord. “Tinseltown Rebellion” beveget seg sømløst mellom rock, jazz og easy listening, og brukte opportunistiske punkband til å beskrive en verden hvor mange var villige til å selge sjela si for en plass i underholdningsindustrien.

Rating: 8/10