The Blue Nile – Peace At Last (Warner Brothers cd, 1996)

1) Happiness; 2) Tomorrow Morning; 3) Sentimental Man; 4) Love Came Down; 5) Body and Soul; 6) Holy Love; 7) Family Life; 8) War Is Love; 9) God Bless You Kid; 10) Soon

Hats ble et gjennombrudd for The Blue Nile, med godt salg og interesse fra andre artister. Trioen, og da særlig Paul Buchanan, ble etterspurt som bidragsytere på andres plater. De deltok på Robbie Robertsons Storyville (1991) og Annie Lennox’ Diva (1992), men også på innspillinger med flere andre – fra Peter Gabriel og Rickie Lee Jones til Julian Lennon, Michael McDonald og Zucchero. Som følge av interessen fra amerikanske platekjøpere, medier og kolleger, flyttet Buchanan til Los Angeles tidlig på nittitallet og ble boende der i noen år.

The Blue Nile signerte etter hvert kontrakt med Warner Brothers. Om det gigantiske selskapet hadde håpet at kontrakten skulle få fart på utgivelsesfrekvensen til de tre skottene, tok de sørgelig feil. Først i juni 1996 var Peace at Last klar – nesten syv år etter at Hats kom ut. De tre hadde bestemt seg for å finne et avskjermet sted å spille inn albumet med sitt nye portable studio. Perfeksjonistene brukte usannsynlig lang tid på å finne en passende lokasjon – flere år, faktisk. Resultatet ble innspillinger i Paris, Dublin og Los Angeles. De produserte selv, og Buchanan komponerte ni av ti sanger alene, og hjelp av Robert Bell på én.

Hvorvidt trioen følte at de hadde utforsket mulighetene mellom «menneske og maskin» på A Walk Across the Rooftops og Hats, eller om det var ytre påvirkning som førte til endringen, vites ikke. Uansett innebar Peace at Last en betydelig stilmessig dreining. Denne gangen var uttrykket dominert av levende trommer, piano og akustiske gitarer – riktignok fortsatt med innslag av synthesizere og keyboards, men i langt mindre grad enn tidligere. Buchanans tekster hadde tatt en vending bort fra tapt kjærlighet og over mot beskrivelser av en slags «domestic bliss» – hvor familielivets gleder ble skildret med en undertone av uro. Stemmen hans var fortsatt gjenkjennelig, men omgitt av nye musikalske rammer, som utfordret ham til å bruke et større vokalt register. Det gjorde ham imidlertid ikke nødvendigvis mer tilgjengelig for lytteren – heller tvert imot. Noe av den særegne atmosfæren som oppstod i samspillet mellom Buchanans forpinte vokal og elektronikken på særlig Hats, forsvant i overgangen til det mer organiske lydbildet på Peace at Last. I tillegg hadde de denne gangen ikke et like sterkt låtmateriale å støtte seg på. Det var kanskje urealistisk å forvente at de skulle nå de enorme høydene fra Hats igjen, men det var like fullt tydelig at sangene her fremstod som mer alminnelige. Dette skyldtes ikke kun de mer tradisjonelle arrangementene, men også fraværet av de virkelig sterke melodiene. Det betød ikke at Peace at Last var et dårlig album. Selv om platen unektelig endte opp som en skuffelse, var det fortsatt gode ting å hente. Buchanan var fremdeles en eminent vokalist og fremstod i stor grad som en blue-eyed soul-sanger av sjeldent kaliber. Han la seg ofte i det samme klagende, intenst nærværende leiet som preget Hats, men brukte også en sår, vàr falsett på den suggererende Holy Love. Dessverre var sangen for kort og uforløst, med sine knappe tre minutter. Han gjorde også en flott innsats på åpningssporet og førstesingelen Happiness, og selv om teksten og bruken av gospelkor ga en litt emmen smak av den påklistrede religiøsiteten som plager mye moderne gospel og soul, var det en fin låt.

Tomorrow Morning var drevet av akustisk gitar og tradisjonelt komp, og hadde igjen flott vokal fra Buchanan samt en av platens mest minneverdige melodier. Love Came Down og Body and Soul var også dominert av akustisk gitar. Selv om de to ikke hadde samme melodistyrke, ble de begge reddet i land av et funky driv; her drev trioen med soul på kassegitar – tenk Bobby Womack circa When the Weekend Comes.

God Bless The Kid og Soon lå nærmest Hats i både arrangement og stemning. Det føltes fortsatt som et mer naturlig og givende territorium for The Blue Nile, og særlig God Bless The Kid svingte seg opp til brukbare høyder – selv om den ikke var i nærheten av å utfordre noen av de syv mesterverkene som utgjorde Hats.

Rating: 7/10