The Blue Nile – High (Sanctuary cd, 2004)

1) The Days of Our Lives; 2) I Would Never; 3) Broken Loves; 4) Because of Toledo; 5) She Saw the World; 6) High; 7) Soul Boy; 8) Everybody Else; 9) Stay Close

33 sanger på 21 år. Det var den magre produksjonen The Blue Nile kunne slå i bordet med etter utgivelsen av deres så langt (per 2025) fjerde og siste album, High. De tok seg som vanlig mer enn god tid, og da platen omsider dukket opp i slutten av august 2004, var det over åtte år siden de sist hadde latt høre fra seg. Karrieren deres bar i det hele tatt preg av å være en lang rekke comeback, uten reelt sett å være det. Publikum hadde imidlertid ikke glemt trioen og sørget for at High ble deres første album som klatret inn på topp 10 i Storbritannia.

Det var flere grunner til det lange oppholdet. Vokalist og låtskriver Paul Buchanan ble diagnostisert med ME og var ute av spill i et par år. I tillegg slo trioens notoriske perfeksjonisme til nok en gang. De spilte inn mer enn et helt album, bare for å vrake resultatet. Da High omsider forelå, var det godt å konstatere at The Blue Nile fortsatt var i stand til å levere musikk av høy kvalitet, der trioens perfeksjonisme og samtidige tilbakeholdenhet ikke stod i veien for et stykke sofistikert pop som traff nervetrådene akkurat der.

High var et mer vellykket album enn Peace At Last, og det var flere grunner til det. For det første var Buchanans tekster tilbake i det sørgmodige landskapet han beveget seg i på A Walk Across The Rooftops og Hats. De typiske markørene var tilbake: sleeping, rain, town, street, railway station, rooftops – kjære elementer for de som hadde blitt slått i bakken av de to første platene, og som føltes som gamle venner som kom på besøk; venner som var som de alltid hadde vært, men som likevel hadde noe nytt å fortelle. Buchanans stemme og inderlighet i fremføring låt mer naturlig enn da han sang om lykke, slik var det bare. Det var sikkert trist for ham at hans kunstnerisk største høyder ble nådd i en tilstand av melankoli, men det kom nå i hvert fall lytteren til gode. Forutsatt, selvsagt, at det faktisk var selvopplevde tekster – men det var vanskelig å tro noe annet, slik Buchanan la sjelen i disse låtene. For det andre var låtmaterialet bedre enn sist. Selv om helheten ikke var like formfullendt som på de to første platene, var det mye å hente denne gangen, og flere låter som fortjente å stå skulder ved skulder med gamle perler. For det tredje var lydbildet i stor grad en tilbakevending til det de hadde hatt suksess med på Hats. Det innebar arrangementer dominert av keyboards og synthesizere – en kontrast som fortsatt kledde Buchanans stemme perfekt.

I tillegg til sin sta perfeksjonisme hadde The Blue Nile en utsøkt sans for økonomi; ingen av deres fire album strakk seg utover 45 minutter, og High klokket inn på under 41. Lysten til å høre platen én gang til meldte seg stadig, i motsetning til mange CD-er fra samme periode som var stappfulle med opptil 80 minutter musikk og som ofte etterlot lytteren mer enn forsynt. Sangene var en naturlig konsekvens av de langsomme prosessene som ledet frem til det endelige resultatet. Det aller meste på albumet seg frem på sakte, majestetisk vis. Trioen stolte på sin modus operandi. Det var lite eller ingenting av overraskelser her, men High føltes likevel vital. Det skyldtes nok delvis at trioen ikke skjemte bort lytterne med hyppige utgivelser, men også at de denne gangen hadde bedre materiale å jobbe med.

Det eneste virkelig svake sporet på platen var I Would Never, som undertegnede aldri blir klok på. Muligens var det et forsøk fra Buchanan på å spille på gospel- og soul-klisjeer, men resultatet var uvant pompøst til trioen å være. Dessverre brøt den opp atmosfæren og helheten, men nedturen ble kompensert av flere høydepunkter: Broken Loves ruget på et tema ikke langt unna Philip Glass, med trioens typiske elektroniske arrangementer. Because Of Toledo var, for en gangs skyld, dominert av akustisk gitar og var en myk, ettertenksom ballade. She Saw The World dro opp tempoet på samme vis som The Downtown Lights gjorde på Hats, og fungerte som passende energipåfyll før tittelsporet, som var en vakker pianoballade. Soul Boy hadde tidligere blitt utgitt som singel av Mel C fra Spice Girls. Hvordan hennes utgave lød er jeg lykkelig uvitende om, men The Blue Niles versjon var stilig og uvanlig direkte – med en tekst om hvor gjerne protagonisten ville stille seg helt og fullt til disposisjon for kvinnen.

Det største høydepunktet lå helt til slutt: den nesten åtte minutter lange Stay Close, som steg sakte frem over en myk beat og atmosfæriske synthesizere, med Buchanan svevende over vannene. Det var uanstendig vakkert og sobert – og om dette var det siste verden fikk høre fra The Blue Nile, et passende punktum.

Rating: 7,5/10