Arcturus – Sideshow Symphonies (Seasons Of Mist cd, 2005)

1) Hibernation Sickness Complete; 2) Shipwrecked Frontier Pioneer; 3) Deamonpainter; 4) Nocturnal Vision Revisited; 5) Evacuation Code Deciphered; 6) Moonshine Delirium; 7) White Noise Monster; 8) Reflections; 9) Hufsa

Omslaget på Sideshow Symphonies viste tydelig frem linjene til forgjengeren The Sham Mirrors. Sistnevnte hadde et utsnitt av romskipet Apollon, mens Arcturus denne gangen presenterte seg med en modifisert versjon av kunstverket som var å finne på romsonden Pioneer 10. Sonden ble skutt opp fra Cape Canaveral i 1972 og ble det første romfartøyet som passerte asteroidebeltet – og det første som observerte Jupiter. Dermed fortsatte Arcturus sin fascinasjon for det ytre rom, med en undrende og mørk atmosfære i både tekst og musikk.

Linjene bakover betydde imidlertid ikke at bandet gjentok seg selv. Det ville heller ikke vært praktisk mulig. Vokalist Kristoffer Rygg, aka Garm, hadde sluttet siden sist, for å konsentrere seg om Ulver. Han ble først erstattet av Øyvind Hægeland fra fenomenale Spiral Architect, men Hægeland ga seg før bandet rakk å spille inn nytt materiale, og ble deretter erstattet av den uforlignelige Simen Hestnæs, aka ICS Vortex, rett før Arcturus gikk i studio tidlig i 2005. Hestnæs var ingen fremmed for bandet, han hadde allerede sunget på et par spor på La Masquerade Infernale. Selv om han kanskje ikke var en like sentral figur i norsk metal som Rygg, var han en betydelig og ofte undervurdert stemme, ikke minst gjennom sin innsats i Borknagar og Dimmu Borgir. Med sin lyse, skingrende stemme lå han et stykke unna Garms uttrykk. Hestnæs var kanskje en «acquired taste», men hans dramatiske og høyspente skjær av galskap passet både Borknagar, Dimmu Borgir og Arcturus. Med han i spissen fikk bandets uttrykk en naturlig endring, selv om Sideshow Symphonies fortsatt var umiskjennelig Arcturus – mye takket være Steinar Sverd Johnsens karakteristiske komposisjoner, temposkift og melodilinjer. Alle sangene hadde karakter, i det evige skiftet mellom det rolige, det dundrende blastbeat-drevne og alt imellom. I tillegg til Hestnæs var Tore Moren ny på gitar.

Sideshow Symphonies hadde mye til felles med The Sham Mirrors, både musikalsk og atmosfærisk, men det var også forskjeller. Gitarene hadde mindre plass å boltre seg på denne gangen, til fordel for et mer keyboard-dominert lydbilde. Det albumene delte var den kjølige, klaustrofobiske atmosfæren. På det viset ble det perfekt å avslutte albumet med en låt om Hufsa – den skremmende figuren fra Tove Janssons bøker om Mummitrollet. Hufsa var kald og fæl, knurret og gryntet, og var en ensom figur. Hun var alltid iskald, og alt hun berørte ble til is. Hun symboliserte det ensomme mennesket som ikke klarte å nærme seg andre.

Med Hestnæs i front ble uttrykket mer melankolsk, tidvis resignert og sårbart. Hvordan dette traff, avhang nok av den enkelte lytteren, men det var uansett et roligere og mindre hektisk resultat enn sist. Dette ble også understreket av produksjonen, som var luftig og ga god plass til alle instrumentene. Gjennom karrieren hadde Arcturus beveget seg fra den ene musikalske ytterkanten til den neste. På Sideshow Symphonies ble færre nye stier gått opp, og platen led litt under gjentagelser av gamle triks, selv om det fortsatt var mye å hente for den som virkelig lyttet.

Rating: 7,5/10