Frank Zappa – You Are What You Is (Barking Pumpkin 2LP, 1981)

1) Teen-age Wind; 2) Harder Than Your Husband; 3) Doreen; 4) Goblin Girl; 5) Theme From The 3rd Movement Of Sinister Footwear; 6) Society Pages; 7) I’m A Beautiful Guy; 8) Beauty Knows No Pain; 9) Charlie’s Enormous Mouth; 10) Any Downers?; 11) Conehead; 12) You Are What You Is; 13) Mudd Club; 14) The Meek Shall Inherit Nothing; 15) Dumb All Over; 16) Heavenly Bank Account; 17) Suicide Chump; 18) Jumbo Go Away; 19) If Only She Woulda; 20) Drafted Again

I 1981 sendte Frank Zappa en artikkel han hadde skrevet til Newsweek. Magasinet publiserte den ikke da de mente den var for idiosynkratisk. Og at det var en snodig tekst, var det liten tvil om. Kjennere av Zappa så likevel raskt at innholdet var basert på tematikk han hadde syslet med gjennom hele karrieren: amerikaneres infantile evne til å gjøre dumme ting, pengemaktens stusselige griskhet og nasjonens totale løgnaktighet i forhold til sin egen posisjon i verden. Da Newsweek takket nei, trykte Zappa like godt teksten i utbrettsomslaget til sitt nye album You Are What You Is. Det var kanskje like greit – her passet teksten perfekt til albumets innhold.

You Are What You Is var det første “rene” studioalbumet fra Zappa på en stund. De 20 låtene ble spilt inn i hans nye hjemmestudio, Utility Muffin Research Kitchen Studios (UMRK), våren og sommeren 1980, men ble ikke utgitt før i november året etter. Mellom innspillingen og utgivelsen rakk han både å slippe livealbumet Tinseltown Rebellion og boksen Shut Up ‘N Play Yer Guitar. Deler av materialet på You Are What You Is ble spilt på konserter gjennom det hektiske turnéåret 1980. Mange av låtene stammet fra de urealiserte prosjektene Warts and All og Crush All Boxes – prosjekter som ble kannibalisert og omformet til det som til slutt ble dette dobbeltalbumet.

I studio hadde han med seg turnébandet sitt: Ike Willis og Ray White på rytmegitar og vokal, Steve Vai (som hadde rykket opp til “strat abuse”), Tommy Mars på keyboards, Arthur Barrow på bass, Ed Mann på perkusjon og David Logeman på trommer. I tillegg dukket blant andre Bob Harris (sopran og trompet), David Ocker (klarinett) og de gamle Mothers-veteranene Motorhead Sherwood (saksofon og vokal) og Jimmy Carl Black opp. For første gang bidro også Zappas barn – Ahmet og Moon – på vokal.

Jimmy Carl Black var hentet inn for å synge “oppfølgeren” til Lonesome Cowboy Burt fra 200 Motels. Zappa avskydde countrymusikk, og fikk ut sin motvilje på herlige Harder Than Your Husband – en rett-i-øret countrylåt om tøffingen som mente han var vanskelig å være gift med. Med en annen tekst og Johnny Cash eller Waylon Jennings bak mikrofonen, kunne dette lett blitt en Nashville-hit.

Zappa tok som vanlig for seg alt og alle som i hans øyne var på ville veier. 1981 var begynnelsen på de mørke Reagan-årene, da forskjellene mellom folk økte dramatisk og enhver sleiping med “snake oil” til salgs hadde sin storhetstid. Dermed ble You Are What You Is et slags konseptalbum uten konsept – en arena for Zappa til å levere satire over alt som var feil i Amerika. Der han tidligere ofte kunne falle inn i kvinnefiendtlig humor og være unødvendig hard mot folk som hadde havnet i vanskelige livssituasjoner, var tonen denne gangen lettere og mer godmodig – uten at det gikk ut over brodden. Snarere tvert imot. Her fikk reklame for parfyme (Charlie’s Enormous Mouth), ungdommelig opprørstrang (Teenage Wind, Goblin Girl), selvmordstrusler (Suicide Chump), Washington-eliten (The Meek Shall Inherit Nothing, Dumb All Over), og ikke minst TV-evangelister, sitt pass påskrevet. Sistnevnte tvilsomme kohort fikk gjennomgå grundig i den fantastiske Heavenly Bank Account, hvor Zappa satte tennene i dem og nektet å slippe taket. Tv-predikanter var en tematikk han skulle vende tilbake til gjennom hele tiåret.

Alle albumets 19 låter og ene instrumental holdt seg innenfor rammen av seks minutter. Musikalsk lå You Are What You Is tett på rocken – med drypp av femtitallspop, easy listening, glam metal, soul, country og alt imellom. Med andre ord: en typisk Zappa-blanding à la 1973 og fremover – med unntak av at fusion spilte en langt mindre rolle enn tidligere. Det dukket kun opp i den strøkne instrumentalen Theme From The 3rd Movement Of Sinister Footwear og i Jumbo Go Away.

Zappa hadde denne gangen komponert sanger som både var lett tilgjengelige, komplekse og fulle av humør; han svingte seg virkelig! Sporene gled sømløst over i hverandre og ga et voldsomt førsteinntrykk, der lytteren ble bombardert med sterke refrenger og stadig nye, fikse musikalske løsninger. You Are What You Is var tidvis polert, tidvis hardt rockende – men alltid fengende og inviterende. Albumet stod ikke tilbake for Zappas beste fra 70-tallet – kanskje overgikk det dem.

Alle de fire platesidene spilte glimrende hele veien, men noen høydepunkter fortjener å bli nevnt. Den nevnte instrumentalen bød på en av få virkelige gitarsoloer fra Zappa og sendte tankene tilbake til Watermelon in Easter Hay. Tittelsporet var åttitallsrock av beste merke, med Willis og Zappa i duett. Doreen var rett frem hardrock med fet stemning og Willis på sjekkern. Goblin Girl snek seg frem på reggaebeat, med en grisetekst om jenta som kledde seg ut som goblin og bedrev oralsex – alt reddet av en uimotståelig popmelodi. Og Heavenly Bank Account – hvor Zappa og kompani nærmet seg gospel – var et blinkskudd: musikalsk, tematisk og humoristisk.

Rating: 9/10