Bo Diddley/Chuck Berry – Two Great Guitars (Checker LP, 1964)
1) Liverpool Drive; 2) Chuck’s Beat; 3) When The Saints Go Marching In; 4) Bo’s Beat

Da Chuck Berry slapp ut av fengsel i oktober 1963, var musikkverden i ferd med å endre seg radikalt, takket være unge gutter fra Liverpool og London. The Beatles og The Rolling Stones skulle bli de to store kommersielle kreftene i populærmusikken utover sekstitallet. Begge band var forgapt i Chuck Berrys rock & roll, og deres versjoner av hans sanger bidro til fornyet interesse for opphavsmannen. Berry fikk flere hits de neste par årene og gjorde det sterkt som konsertattraksjon, blant annet med en vellykket turné i England våren 1964.

Rett før Englandsturneen gikk av stabelen, spilte Berry inn sin første plate etter fengselsoppholdet. Han startet forsiktig, med en ren gitarplate sammen med Bo Diddley. De to karene var venner og hadde begge spilt inn plater for brødrene Chess siden midten av femtitallet. Diddley holdt til på Chess’ datterselskap Checker. Han fikk aldri samme suksess som Berry, men hadde en rekke hits på R&B – listene og står igjen som en av grunnleggerne av rock & roll, ikke minst på grunn av sin karakteristiske “Bo Diddley-rytme”. Two Great Guitars ble spilt inn i Tel Mar Studios i Chicago våren og sommeren 1964 og gitt ut i august samme år. Albumet var delt i to – én side til hver av artistene, hvor de så gjestet på hverandres innspillinger. Begge sidene åpnet med et kort spor før det var duket for en lengre gitarjam.

Berrys side ble innledet med Liverpool Drive, en klar hilsen til The Beatles. Den hadde et godt driv og en melodi som nesten ropte etter tekst og refreng, men fungerte likevel som en av Berrys bedre instrumentale låter. Åpningen på Diddleys side var en versjon av den gamle spiritualen When the Saints Go Marching In, fremført på sedvanlig energisk og gyngende vis. Her fikk han god drahjelp fra Lafayette Leakes lekne piano, som danset over og under Diddleys gitar gjennom de knappe tre minuttene.

Det er neppe feil å si at Diddley og Berry la grunnlaget for rockens gitarjams med Chuck’s Beat og Bo’s Beat, som strakk seg over henholdsvis 10 og 14 minutter. Chuck’s Beat gikk i gang i typisk Berry-stil, med klassisk rock & roll i bunn og fint samspill mellom de to gitaristene. De hadde støtte fra erfarne musikere fra Chess-stallen, inkludert nevnte Leake. Improvisasjonene fløt greit, og selv om de kanskje ikke hadde all verdens nye triks å by på etter de første fem minuttene, oste det av godt humør og spilleglede.

Det samme kunne sies om Bo’s Beat, som dunket av gårde med karakteristiske Diddley-vendinger. Det var aldri tvil om hvem som ledet an. Berry la på sine soloinnslag, og også han var lett å kjenne igjen. Men som med Chuck’s Beat ble det tydelig etter hvert at de to var best i kortere former for blues og rock & roll. De virket rett og slett ikke helt hjemme i de lange utfluktene. Dermed var det mest å hente i de to korte låtene, hvor de viste mer konsentrerte utgaver av sitt særpreg – og minnet oss på at det var akkurat disse uttrykkene som la grunnlaget for rock & roll.

Two Great Guitars var ikke mer enn en kuriositet i de to kjempenes kataloger, og den er først og fremst interessant for komplettister og for de som ønsker å grave dypere i gitarjamens historie innen rockemusikken.

Rating: 6/10