Arcturus – Arcturian (Prophecy Productions cd, 2015)
1) The Arcturian Sign; 2) Crashland; 3) Angst; 4) Warp; 5) Game Over; 6) Demon; 7) Pale; 8) The Journey; 9) Archer; 10) Bane

I august 2006 slapp Season of Mist DVD-en Shipwrecked in Oslo, med opptak av en konsert Arcturus holdt på Rockefeller i september året før. De 15 låtene hadde en overvekt av materiale fra ferske Sideshow Symphonies, men inneholdt også musikk fra alle utgivelsene til bandet. Opptakene ble senere også utgitt på CD. Etter dette ble det stille fra Arcturus.

I 2011 var det klart for comeback. Etter flere avlysninger ble det omsider en konsert i Kristiansand høsten 2011. De opptrådte deretter på flere festivaler i 2012 og begynte etter hvert å jobbe med et nytt album. I mai 2015 kom så Arcturian ut – Arcturus’ femte studioalbum og det første på ni år. Det lange oppholdet betydde ikke at medlemmene hadde ligget på latsiden. I løpet av pausen hadde Hellhammer gitt ut to album med Mayhem, Hestnæs (aka ICS Vortex) ga ut et soloalbum i 2011, spilte inn ett album med Dimmu Borgir i 2007 før han var ute derfra, og ble med i Borknagar igjen, med nok et album som resultat.

Besetningen på Arcturian var den samme som spilte inn Sideshow Symphonies, med unntak av at andregitarist Tore Moren ikke lenger var med. Platen viste et lett gjenkjennelig band, med den karakteristiske blandingen av store ambisjoner, pompøse arrangementer og musikalsk galskap – det siste særlig representert gjennom Hestnæs’ vokal, med sin særegne blanding av ilter psykose og teatralsk drama. Stilmessig var det ikke store overraskelser – uttrykket var en naturlig forlengelse av The Sham Mirrors og Sideshow Symphonies, med en miks av symfonisk black metal, progressiv metal og elektroniske elementer, krydret med en utforskende, avantgardistisk tilnærming. Denne gangen svingte de også innom den teatralske stilen de utforsket så vellykket på La Masquerade Infernale; sjekk for eksempel Bane. Tekstene holdt seg til mye av den samme tematikken som på forgjengerne, hvor det ytre, skremmende verdensrommet, sci-fi-fantasier og personlige historier om sjeler i uorden gikk opp i et mørkere hele. Tre av låtene hadde norske tekster, uten at det brøt plagsomt med helheten.

Selv om det var en klar linje fra de to forgjengerne, hadde Arcturian nok endring i seg til å være noe mer enn bare en ekstrarunde etter en lang pause. Uttrykket var mer kaotisk og metallisk enn noensinne. Musikken var som en storm av toner på avveie, med et lydbilde som nesten rant over av forskjellige elementer, mens Hestnæs red på toppen av stormens bølger med sin ekspressive sang. Han var i sitt ess her, og bekreftet en gang for alle at han var en av de mest originale vokalistene norsk metal hadde frembrakt. På Angst var Arcturus så godt som tilbake ved sine røtter i rendyrket black metal, og de hadde neppe hørtes mer aggressive ut. Noe av det samme var å finne i deler av Pale. Knut Magne Valles uttalte ambisjon var da også å samle alle trådene i Arcturus’ utvikling på albumet, og samtidig gjøre lydbildet mer organisk – med blant annet ekte strykere og improviserte gitarsoli.

Tonestormen og det nådeløse uttrykket ble brutt opp med roligere partier som lot lytteren få puste, og bandet hadde fortsatt en god hånd med temposkift og forskjellige tidssignaturer. Men det var liten tvil om at albumet var gruppens minst tilgjengelige og mest kompromissløse noensinne. Det tok virkelig en del forsøk før man brøt gjennom lyden av Arcturus denne gangen. Noe av skylden for det måtte produksjonen ta. Det var tidvis vanskelig å skille alle elementene tydelig fra hverandre, noe som medførte at detaljer og nyanser druknet – og at aggressiviteten, tyngden og finessen som lå i låtene ikke alltid kom godt nok frem.

Det var likevel ikke nok til å hindre at Arcturian’s klare kvaliteter kom tydelig frem, og at platen både snurpet sekken om hele bandets karriere og samtidig var et herlig album på egen kjøl.

Rating: 8/10