Botch – American Nervoso (Hydra Head cd, 1998)

1) Hutton’s Great Heat Engine; 2) John Woo; 3) Dali’s Praying Mantis; 4) Dead for a Minute; 5) Oma; 6) Thank God for Worker Bees; 7) Rejection Spoken Softly; 8) Spitting Black; 9) Hives

Botch – Botch – We Are The Romans  (Hydra Head cd, 1999)

1) To Our Friends in the Great White North; 2) Mondrian Was a Liar; 3) Transitions from Persona to Object; 4) Swimming the Channel Vs. Driving The Chunnel; 5) C. Thomas Howell as the ‘Soul Man’; 6) Saint Matthew Returns to the Womb; 7) Frequency Ass Bandit; 8) I Wanna Be a Sex Symbol on My Own Terms; 9) Man the Ramparts   

Botch ble stiftet i Tacoma, Washington i 1993. Da de ga seg i 2002, hadde de rukket å gi ut to sterkealbum, flere EP-er og et par singler. Bandets ry som et av de store innen metalcore var vel fortjent, takket være to epokegjørende album. Sammen med Converge, tidlig Cave In og The Dillinger Escape Plan stod de igjen som noe av det beste i sjangeren noensinne. Bandet bestod av David Verellen (sang), David Knudson (gitar), Brian Cook (bass) og Tim Latona (trommer). Alle fire gikk på high school da bandet ble dannet, og det tok fem år før de fikk gitt ut sitt første album. Da hadde de riktignok spilt inn flere demoer og EP-ene Fiction (1995) og The John Birch Conspiracy Theory (1996). Disse ble senere samlet på The Unifying Themes of Sex, Death, and Religion (1997), men det var først da Hydra Head kom på banen at det ble et fullt album ut av innsatsen.

Hydra Head ble startet av Aaron Turner i New Mexico i 1993, samme år som Botch ble stiftet. Turner ble senere en av de store skikkelsene innen metal, post-metal og avant rock. Han var mest kjent som medlem av Isis, men hadde også andre prosjekter, som House Of Low Culture, Old Man Gloom, Mamiffer og Sumac. På Hydra Head ga han ut plater med navn som Khanate, Jesu, Cave In, Xasthur, Kayo Dot og Boris. Det er ingen overdrivelse å si at selskapet var et av de mest spennende i bransjen, helt frem til det ble lagt ned i 2022.

Turner fikk tidlig øynene opp for Botch og ba dem bidra til et Hydra Head-prosjekt med split-singler med Black Sabbath-låter. Bandet benyttet da anledningen til å gi Turner en demo. Han lot seg imponere og finansierte innspillingen av American Nervoso. Demoene Turner hadde fått, dannet grunnlaget for albumet. Sammen med den unge produsenten Matt Bayles spilte de inn og mikset American Nervoso i løpet av fem dager i Stone Gossards (Pearl Jam) Studio Litho. Bayles hadde tidligere vært tekniker på Pearl Jams No Code (1996), og også jobbet med Soundgarden, Satchel og Deftones, men American Nervoso var en av hans første produsentjobber – en jobb han løste på glimrende vis. Botchs musikk fikk et saftig og hissig, men samtidig forseggjort og dynamisk lydbilde, noe det sterke materialet virkelig fortjente.

American Nervoso inneholdt alle signaturene som skulle kjennetegne metalcore-sjangeren: skrikende vokal, en storm av toner og originale riff i et nesten-kaotisk lydbilde, brutt opp av temposkift og rolige partier. Kvartetten red stormen med full kontroll, uten at musikken ble kontrollert eller forutsigbar. De fire lot sinne, energi, riff og atmosfære smelte sammen i en herlig symbiose. De rev av ni låter på 35 minutter, noe som var en perfekt dose: akkurat nok til å ikke bli lei, og kort nok til å friste til en ny gjennomlytting. Botch ble en enorm inspirasjonskilde for et utall band – mange av dem uten samme evne til å variere og gi liv til kaoset, og som endte opp som slitsomme å høre på. Dét kan man selvsagt ikke klandre de fire for. De sprengte seg ut av høyttalerne med åpningssporet Hutton’s Great Heat Engine, som føk rett i ansiktet på lytteren med hysterisk vokal, en rytmeseksjon som nærmet seg fri jazz, angulære riff og feedback fra Knudsons gitarer, før det hele roet seg i et relativt lavmælt midtparti, og deretter tok fyr igjen. Dermed var oppskriften på resten av platen levert, uten at det ble forutsigbart. Det var alltid detaljer og stemninger å henge seg på i den hissige punkmetalen som var fundamentet i alt de drev med, enten det var sang ala Mark Smith (The Fall) i Dali’s Praying Mantis, den lumre, basstunge åpningen på Dead For A Minute, eller den industrielle innledningen på Thank God for Worker Bees. Første lytting kunne oppleves som overveldende, nesten utmattende, men lot man seg flyte med, og heller oppleve enn å forstå, åpenbarte American Nervoso seg som et mektig stykke musikk.

Bandet brant hardt og intenst og i november 1999 kom deres andre og siste album, We Are The Romans. Også denne gangen var det Aaron Turner og Hydra Head som sørget for at rabalderet ble sluppet løs på verden. Kvartetten spilte inn albumet i løpet av en hektisk uke sommeren 1999, i samme studio og med samme produsent som sist. Selv om albumet ble spilt inn nærmest i en jafs, og ferdigstilt på kortere tid enn mange bruker bare på å sette opp mikrofonene, var det ingenting ved resultatet som tydet på hastverk eller tilfeldigheter. Albumet står igjen som et av de definitive mesterverkene innen metalcore. I 2005 ble det tildelt en av de høyeste æresbevisningene innen ekstremmetal og tilgrensende sjangre, nemlig en plass i Decibel Magazine’s Hall of Fame.

We Are The Romans var en foredling og forsterkning av alt det gode ved American Nervoso. De to platene kunne virke temmelig like ved første gjennomlytting, med samme intense metalcore som grunnstamme, men album nummer to hadde enda større dynamikk og variasjon – uten å gi slipp på det knusende uttrykket.  Det var ikke bare det musikalske som gjorde at Botch skilte seg ut i mengden. Bandet hadde alltid et skrått blikk på omgivelsene. Selv om de var oppriktig engasjerte i samfunnsutviklingen i USA, var de heller ikke redde for å stikke hull på den alvorstunge og tidvis humørløse metalcore-scenen, med titler som I Wanna Be A Sex Symbol on My Own Terms og C. Thomas Howell As The ‘Soul Man’. Samtidig hadde de en intellektuell og akademisk åre, som i Transitions From Persona To Object og Swimming The Channel vs. Driving. Albumtittelen, hentet fra teksten til Man The Ramparts, var imidlertid ment blodig alvor – som en analogi mellom forfallet i det amerikanske samfunnet og Romerrikets skjebne 1500 år tidligere.

Botch fulgte opp We Are The Romans med konserter, men stemningen innad i bandet surnet etter hvert. Det hjalp heller ikke at de slet med å komme opp med nytt materiale til et planlagt tredje album. De spilte sin siste konsert sommeren 2002 og rakk å gi ut EP-en An Anthology of Dead Ends samme år, før eventyret var over. David Knudson konsentrerte seg deretter om det fine indierockbandet Minus the Bear, som opprinnelig hadde vært et sideprosjekt. Brian Cook stiftet These Arms Are Snakes og ble senere med i Russian Circles, som begge er verdt å sjekke ut.

Rating American Nervoso: 8/10

Rating Botch – We Are The Romans: 9/10