The Beach Boys – Surfin’ USA (Capitol LP, 1963)

1) Surfin’ USA; 2) Farmer’s Daughter; 3) Misirlou; 4) Stoked; 5) Lonely Sea; 6) Shut Down; 7) Noble Surfer; 8) Honky Tonk; 9) Lana; 10) Surf Jam; 11) Let’s Go Trippin’; 12) Finders Keepers

Seks måneder etter debutalbumet var det klart for langspiller nummer to fra The Beach Boys. Tittelsporet ble utgitt på singel 4. mars 1963 og ble en stor hit, med 3. plass på salglistene. Surfin’ U.S.A. dro med seg albumet med samme navn til en 2. plass. LP-en ble liggende på salgslistene i hele 78 uker og ble belønnet med gullplate. Brian og der andre var dermed USAs nye popfenomen. Bandet fikk riktignok snart kraftig konkurranse fra The Beatles og «British Invasion»-bølgen – noe som nesten drev Brian Wilson fra sans og samling – men inntil videre var guttene fra California konger på haugen.

De fikk også drahjelp fra surfegalskapen i hjemlandet, der band og hits spratt opp som paddehatter i en kort og intens periode. The Beach Boys befant seg midt i denne bølgen (kremt), og de la ikke skjul på det, med titler som Surfin’ U.S.A., Noble Surfer og Surf Jam. Album nummer to inneholdt en blanding av popsanger og instrumentale surf-låter, laget med tenåringsmarkedet i tankene. At det kun var Dennis Wilson som faktisk surfet, la ingen særlig vekt på. Salgssuksessen betydde likevel ikke at Surfin’ U.S.A. var et særlig minneverdig album. Det de fem leverte var fortsatt ganske magert, selv om det var tegn til fremgang sammenlignet med debuten. Brian Wilson lærte utrolig raskt hvordan han skulle arrangere både instrumenter og vokalharmonier, og han tok tydelige steg som komponist og produsent. Selv om Nick Venet stod oppført som medprodusent sammen med Brian, var det i realiteten Wilson som styrte det hele.

Brian sang også mer denne gangen. Av de syv låtene med vokal sang Mike Love fire og Brian Wilson tre. Love fikk æren av å synge den store hiten Surfin’ U.S.A., som i praksis var et nokså åpenlyst tyveri fra Chuck Berry – nærmere bestemt hans Sweet Little Sixteen. The Beach Boys hadde mer eller mindre satt ny tekst til Berrys melodi, og det slapp de selvsagt ikke unna med når Berry – kjent for å være forretningsmessig nådeløs – tok affære og sikret seg både kreditering og inntekter fra hiten. På tross av dette var Surfin’ U.S.A. en herlig sang; uimotståelig fengende og definerende både for perioden og for vokalsurf som sjanger.Det største høydepunktet var likevel Lonely Sea, sunget av Brian Wilson og skrevet av ham sammen med Gary Usher. Det var den første virkelige klassikeren han skrev, en vakker og melankolsk ballade, tydelig inspirert av vokalgruppene fra 50-tallet som Wilson elsket. Teksten, som sårt beskrev kjæresten som et ensomt hav, var rørende og selvsagt perfekt tematisk for en surfesang.

Brian sang også Farmer’s Daughter, som riktignok var noe av en bagatell, men som hadde en ubestridelig sjarm, ikke minst takket være et vakkert vokalarrangement. Disse tre låtene ble albumets høydepunkter. Resten av de vokalbaserte sangene var trivielle og veike popsanger av sin tid, og de fem instrumentalene hadde heller ikke mye å by på. De gjorde to versjoner av Dick Dale-låter – Miserlou og Let’s Go Trippin’ – uten å tilføre noe nytt av betydning. Heller ikke de øvrige instrumentalene hadde egenart, og gled inn i anonymiteten sammen med hundrevis av tilsvarende forsøk fra utallige grupper i samme periode.

Rating: 5,5/10