Focus – Focus con Proby (EMI LP, 1978)

1) Wingless; 2) Orion; 3) Night Flight; 4) Eddy; 5) Sneezing Bull; 6) Brother; 7) Tokyo Rose; 8) Maximum; 9) How Long

Etter å ha signert ny kontrakt med EMI i 1976, begynte selskapet å murre da 1977 gikk mot slutten og Focus ikke hadde spilt inn nytt materiale. Bandet fikk beskjed om å komme opp med nye innspillinger dersom de ville unngå å bli saksøkt for kontraktsbrudd. Dèt var åpenbart tilstrekkelig motivasjon til å komme seg i studio i desember 1977, men om de hadde klart for seg hva de ville foreta seg der, må imidlertid ha vært mer tvilsomt. Resultatet ble et av de merkeligste samarbeidene innen rock på syttitallet.

Besetningen som gikk i studio på tampen av punkens store år, bestod av van Leer og Ruiter fra den klassiske besetningen, samt Philip Catherine (gitar), som hadde steppet inn for Akkerman på kort varsel da han ga seg i 1976, Eef Albers (gitar) og trommeslager Steve Smith. Smith spilte med Jean-Luc Ponty på denne tiden og ble senere medlem av Journey. Albers var, i likhet med Catherine, jazzgitarist. Han hadde gitt ut et soloalbum, Blue Capricorn, tidligere i 1977, mens Catherine allerede hadde en brukbar karriere bak seg, både som soloartist og i samarbeid med andre. Kvintetten hadde i grunn de beste forutsetninger for å lage et brukbart album sammen. van Leer og låtskriverpartner og kone Roselie  mente imidlertid at ingen i bandet var i stand til å synge det nye materialet. Via omveier endte de opp med å invitere den amerikanske vokalisten P. J. Proby til å BIDRA på fem av ni låtene.

Proby ble født i Houston, USA, men fikk sine største suksesser i England. I årene mellom 1964 og 1968 hadde han et knippe slagere der, før karrieren brått gikk nedover. På syttitallet måtte han nøye seg med å synge i musikaler, med blandet suksess. Da han ble invitert til å synge med Focus, var han en fullblods alkoholiker og drakk ifølge van Leer Four Roses-whiskey i så store mengder at den lokale butikken raskt ble utsolgt.  Det var ikke tvil om at Proby hadde stemmen i behold, den var bare så sørgelig lite passende til Focus’ musikk. Han sang med pompøs, melodramatisk kabaretstemme, som en speilvendt Elvis fra helvete. Det passet overhodet ikke til de fem sangene van Leer-paret hadde kommet opp med, og resultatet var tidvis lattervekkende absurd. Eddy ble en bløt Las Vegas-variant i hans hender, Tokyo Rose mye av det samme, med sin håpløse snakkesang om en japansk radiopropagandist som forsøkte å ta motet fra de amerikanske styrkene. How Long var armhår-disco med slesk gammelmannstone. Wingless var en typisk Focus-ballade, som hadde klart seg utmerket uten vokal, mens Brother sendte lytteren med et grøss tilbake til Vegas.

Focus con Probys beholdning var å finne i de fire instrumentale kuttene. Eef Albers komponerte Orion og Night Flight, mens Catherine kom opp med Sneezing Bull, og van Leer og Ruiter med Maximum. Orion var en pen, men litt pregløs ballade, som likevel hadde godt gitarspill å by på. Night Flight var stilig, hissig jazzrock av tiden, et godt stykke over det meste av materialet på Mother Focus, og absolutt verdt å få med seg for Focus-fans. Den mer enn åtte minutter lange Maximum var kanskje ikke på nivå med det bandet presterte i glansdagene, men Focus var fortsatt i stand til å skape gode melodiøse øyeblikk med progressiv spenning. Platens definitive høydepunkt var likevel Catherines Sneezing Bull, med heftig, jazza driv og en sjelden hovedrolle for van Leers fløyte. Hadde de bare kommet opp med mer av dette.

Focus Con Proby gikk til 27. plass i Nederland, men bortsett fra landsmennene var det svært få som brydde seg om Focus i 1978. I august samme år ble bandet oppløst, men både Akkerman, van Leer, van der Linden og flere av de andre fortsatte med musikk. Det skulle imidlertid gå lang tid før Focus lot høre fra seg igjen.

Rating: 4/10