Jan Akkerman & Thijs van Leer – Focus (Vertigo cd, 1985)

1) Russian Roulette; 2) King Kong; 3) Le Tango; 4) Indian Summer; 5) Beethoven’s Revenge (Bach-One-Turbo-Overdrive); 6) Olé Judy; 7) Who’s Calling?

Jan Akkerman hadde rukket 13 studioalbum og to livealbum da kalenderen viste 1985. Han ga ut sitt første soloalbum allerede i 1968 og drev en parallell solokarriere også mens han var med i Focus. Det samme gjorde van Leer. På hans 10 soloalbum mellom 1972 og 1985 holdt han seg stort sett i grenselandet mellom romantisk klassisk musikk og rock, med innslag av folk, og som oftest med fløyten som hovedinstrument. Gitaristen Akkerman holdt seg naturligvis til de seks strengene, og primært til jazzrock og fusion.

I 1983 begynte de to å nærme seg hverandre igjen, etter at samarbeidet i Focus hadde endt i 1976, da Akkerman tok gitaren og gikk i irritasjon over den musikalske retningen van Leer hadde tatt bandet. Tiden leger som kjent de fleste sår, og i 1984 bidro van Leer på Akkermans album From The Basement. Et forsøk på å spille inn et album med produsent Trevor Horn strandet, og i stedet gikk de to i studio sammen samme år. Resultatet ble et album under deres egne navn, men med tittelen Focus. Om dette var et steg mot en gjenforening, et nostalgisk nikk til gamle bragder, eller bare et grep for å selge flere plater, er uvisst. Uansett ble det med dette ene albumet og noen få konserter.

Musikken på «Focus» hadde lite til felles med den musikken deres fra første halvdel av syttitallet. I 1985 leverte de to en lett tilgjengelig form for fusion, ispedd elementer som best kunne beskrives som disco-inspirert easy listening, som i den uheldige Beethoven’s Revenge, og innslag av new age. Noe av materialet kunne minne om heismusikken fra Mother Focus. Helt tomhendte var de likevel ikke. Fløytedrevne Ole Judy hadde sjarm, og King Kong bød på en lett, men artig latinrytme. Men slike øyeblikk var i mindretall, som på Mother Focus (hvor Akkerman for øvrig ikke deltok). Mange av låtene hvilte på trivielle og sentimentale melodier, som den klissete Russian Roulette, med sitt pompøse, men innholdsløse «driv».

Likevel var ikke materialet det aller største problemet; produksjonen var den virkelige synderen. Med unntak av litt hjelp fra bass, tabla og trommer på enkelte spor, samt programmering av Fairlight-synth, gjorde de to alt selv. De kastet seg over datidens moderne teknologi, med nedslående resultat. «Focus» må være en av de stiveste digitale produksjonene jeg har hørt. Lydbildet var dominert av Roland-trommemaskiner, synthgitarer, Fairlight, Yamaha DX7 og Fender Rhodes. Innslag av akustisk gitar, piano og fløyte var heldigvis til stede, men ble i altfor stor grad overdøvet av maskinene. Det var selvsagt ingenting galt i å utforske den nye digitale teknologien – artister som Kate Bush og Peter Gabriel gjorde det med stor suksess – men det krevde en bedre sans for hvordan resultatet faktisk ble enn hva de to, til tross for sine formidable ferdigheter, viste her.

Rating: 4,5/10