Chuck Berry – Live at The Fillmore Auditorium (Mercury LP, 1967)

1) Medley: Rockin’ at the Fillmore/ Every Day I Have the Blues; 2) C.C. Rider; 3) Driftin’ Blues; 4) Feelin’ It; 5) Flying Home; 6) (I’m Your) Hoochie Coochie Man; 7) It Hurts Me Too; 8) Fillmore Blues; 9) Wee Baby Blues; 10) Medley: Good Night Sweetheart, Good Night/Johnny B. Goode

Høsten 1967 ga Mercury Records ut to Berry-album omtrent samtidig. Chuck Berry in Memphis bestod av nye studioinnspillinger, du kan sikkert gjette hvor de ble spilt inn, mens Live at the Fillmore Auditorium inneholdt konsertopptak fra opptredener i de legendariske lokalene 27. og 29. juni samme år. Med seg hadde han de unge, hvite musikerne i The Steve Miller Band, som var stiftet i San Francisco i 1966 for å spille blues. De skulle snart utvide repertoaret med både rock og psykedelia og få en lang, suksessrik karriere med låter som har evig liv på amerikansk radio. Debutalbumet deres, Children of the Future, kom først i 1968, men sommeren 1967 stod de på scenen bak Berry. At de fikk jobben, skyldtes Berrys forhandlinger med promotor Bill Graham. Han krevde et band, en forsterker, en leid Cadillac og 800 dollar per kveld, betalt på forskudd – og slik ble det.

Live at the Fillmore Auditorium, som muligens var det første utgitte opptaket derfra, var i hovedsak viet blues. Omslaget var riktignok psykedelisk tidsriktig, men det var bare helt på tampen at Berrys klassiske rock & roll dukket opp, i en kort og kaotisk versjon av Johnny B. Goode. Resten var elektrisk Chicago-blues. Berry hadde startet som bluesmusiker, og bluesen var alltid en del av uttrykket hans. Her tok han for seg sjangerklassikere som Everyday I Have the Blues (mest kjent med Memphis Slim), Hoochie Coochie Man (Willie Dixon, udødeliggjort av Muddy Waters), C.C. Rider (Ma Rainey og senere mange andre) og Driftin’ Blues (Charles Brown/Johnny Moore’s Three Blazers).

Berry og The Steve Miller Band gjorde en grei figur og publikum var med. Det var en vital Berry som viste seg frem, langt fra en artist som hadde gitt seg nostalgien i vold. Det åpnet sterkt med Rockin’ at the Fillmore, en omskriving av Rockin’ at the Philharmonic, som han spilte inn i 1958 og i 1963 under navnet Liverpool Drive. Den gled rett over i Memphis Slims sløye Everyday I Have The Blues. Slik vekslet albumet mellom hardtslående blues og roligere øyeblikk. Det skranglet tidvis godt av gjengen, og det var tydelig at de unge musikerne ikke hadde hatt mye tid til å spille seg inn med Berry. Likevel holdt Steve Miller seg stødig gjennom mesteparten av låtene med rytmegitar og munnspill, og han bidro også med koring. Kvaliteten var likevel ujevn. Berry traff verken med vokalen eller gitaren i Hoochie Coochie Man, og var langt unna den kontante, brunstige kraften i Dixon og Waters’ versjoner. Johnny B. Goode endte som et rent kaos i en altfor oppjaget versjon. Flere låter led dessuten under for løssluppen jamming, noe som gjorde at intensiteten sank.

I sum ble Live at the Fillmore Auditorium mest et interessant historisk dokument som viste hva Berry gjorde på scenen på siste halvdel av 60-tallet, som samtidig bød på noen godbiter.

Rating: 6/10