Focus – Focus 8 (Rock Symphony cd, 2002)

1) Rock & Rio; 2) Tamara’s Move; 3) Fretless Love; 4) Hurkey Turkey; 5) De Ti O De Mi; 6) Focus 8; 7) Sto Ce Raditi Zwota; 8) Neurotika; 9) Brother; 10) Blizu Tebe  

Selv om samarbeidet mellom Akkerman og van Leer i 1984/85 ble kortvarig, var det klart for en ny reunion igjen i 1990, så det kan ikke ha vært all verden av dårlig stemning mellom de to. Den klassiske bestningen med Akkerman, van Leer, van der Linden og Ruiter spilte en tv-sendt konsert sammen. van Leer var klar for å fortsette samarbeidet og få fart på Focus igjen, men nok en gang strittet Akkerman imot. Da van Leer  tok opp igjen Focus i 1997, var det uten Akkerman. Etter diverse utskiftninger i besetningen, var det i 2002 omsider klart for Focus 8, bandets første album på 25 år, og hele 28 år siden de sist leverte en klassiker, med 1974s Hamburger Concerto.

På Focus 8 hadde van Leer med seg Jan Dumée (gitar, vokal), Bobby Jacobs (bass) og Bert Smaak (trommer). Kvartetten fikk hjelp av to gjester på et par spor. Det var med andre ord kun van Leer igjen fra gamle Focus, og de tre han hadde med seg var fra en senere generasjon enn han selv, og født på sekstitallet. Jacobs var stesønn av van Leer. De tre var på ingen måte uerfarne musikere, men det var åpenbart van Leer som var sjefen og den musikalske drivkraften i den nye utgaven av Focus.

Da van Leer først spilte inn plate under Focus-navnet igjen gjorde han det skikkelig. All de kjente markørene var på plass; orgel, fløte, jodling og vokalise, saftig gitarspill og den typiske melodiføringen med inspirasjon fra klassisk musikk. Det var ingen lange, monumentale stykker denne gangen. Alle de 10 sporene holdt seg under syv minutter lange.

De fleste med interesserte for progressiv rock av den klassiske typen hadde vel begrensede forventinger til Focus 8, selv om den nye utgaven av bandet etter sigende var en god konsertbillett. Med kun van Leer igjen fra den klassiske perioden og med kjennskap til hans ujevne solokarriere og den flaue rekken Mother Focus, Focus con Proby og Akkerman/van Leer samarbeidet «Focus», var det en rimelig skepsis.

Kvartetten holdt seg til tilbakeskuende, hovedsakelig instrumental, progressiv rock. Produksjonen var godt balansert mellom det organiske og det digitalt moderne. Gitarist Dumée var kanskje ingen Akkerman, men  hadde bitt i spillet sitt, og ga albumet jording i klassisk rock. Samspillet mellom ham og van Leer (med fløyte) i Brother var stilig. Det samme var tilfelle i De ti O De Mi, med trykkende puls og ulmende orgel, og variasjon mellom ettertenksomme partier og tyngre øyeblikk. Hurkey Turkey og Neuroitka hadde mye energi i seg, og var nok forsøk på å skape låter i samme gate som Hocus Pocus og Sylvia, uten å lyktes helt. I stort holdt van Leer seg til å resirkulere gamle ideer. Det var underholdende en stund, men hadde ikke samme holdbarhet som tidligere bravader. Focus 8 var velspilt, men fri for nye ideer og litt blodfattig.

van Leer gjorde det ikke lett for seg ved å legge seg så tett opp til stilen fra syttitallet, men kom tross alt brukbart fra det, med et album som var trivelig lytting, uten på noe tidspunkt å oppleves nødvendig. Det var et godt stykke opp til Focus’ største øyeblikk, og kvartetten slet med å virkelig engasjere , selv om det aldri var dårlig det de leverte. Til tross for gode anslag gled cd-en raskt inn i hyllene for å bli der, til forskjell fra Focus’ beste album, som stadig ble hentet frem.

Rating: 6/10