The Beach Boys – All Summer Long (Capitol LP, 1964)

1) I Get Around; 2) All Summer Long; 3) Hushabye; 4) Little Honda; 5) We’ll Run Away; 6) Carl’s Big Chance; 7) Wendy; 8) Do You Remember?; 9) Girls On The Beach; 10) Drive-In; 11) Our Favorite Recording Sessions; 12) Don’t Back Down.

Da The Beach Boys ga ut sitt sjette studioalbum i juli 1964, var musikkverden veldig annerledes enn i november 1961, da ungguttene fra California debuterte. Den gangen var de temmelig unike. De komponerte sine egne sanger og spilte selv på platene sine, noe som slett ikke var vanlig kost. Snaue tre år senere befant The Beach Boys seg i en helt annen virkelighet. Surf-bølgen var mer eller mindre død, og Brian Wilson skrev sin siste surf-låt våren 1964. Også den sterke fascinasjonen for biler og bilkjøring var i ferd med å avta, nesten ti år etter at Chuck Berry plasserte bilen i hjertet av den amerikanske ungdomskulturen.

Brødrene Wilson hadde klart å fri seg fra pappa Murray og hans kvelende, despotiske metoder. Brian mannet seg opp og sparket ham som manager etter at det sprakk for ham under innspillingen av I Get Around. Samtidig hadde The Beach Boys utviklet seg kraftig, og selv om de ikke hadde laget et gjennomført album ennå, hadde de allerede en solid bunke klassiske poplåter. Verden så med andre ord lys ut.

At The Beatles skulle få så enormt fotfeste i det amerikanske markedet må likevel ha vært et sjokk for Brian Wilson og de andre. Selv om de tidlig i 1964 så at Liverpool-guttene tok godt for seg, regnet de neppe med at «konkurrentene» skulle ha tre album på toppen av de amerikanske listene sommeren 1964. Dette gjorde at Capitol, som hadde begge gruppene i stallen, valgte å prioritere The Beatles. Men The Beach Boys slo tilbake. Våren 1964 fikk bandet sin første nummer én i hjemlandet med I Get Around, som også ga dem deres første topp 10-hit i Storbritannia. Sangen var åpningssporet på All Summer Long, det første albumet de spilte inn etter at den britiske invasjonen traff USA. Sangen var typisk tidlig Beach Boys; fengende pop med Mike Love i front og Brian Wilsons himmelske falsett i bakgrunnen.

All Summer Long ble utgitt 13. juli 1964, kun tre uker etter at The Beatles slapp A Hard Day’s Night. Selv om amerikanerne ikke leverte et album på samme nivå som britene, var det likevel deres klart beste langspiller til da. Eller «langspiller og langspiller» – albumet hadde, i kjent stil, en spilletid på bare 25 minutter. Det var fortsatt litt fyllmasse, men denne gangen var de unødvendige låtene i klart mindretall. Kun den tannløse, instrumentale Carl’s Big Chance og forsøket på komedie i Our Favourite Recording Session (ala Cassius Love vs. Sonny Wilson fra Shut Down Volume 2) var uten verdi. Av de resterende ti sangene var det én coverlåt, åtte nye Wilson/Love-komposisjoner og én låt der Brian samarbeidet med Gary Usher. At enkelte låter senere ble kreditert Mike Love etter rettssaken mellom ham og Brian på 1990-tallet, hører også med til historien.

The Beatles’ hadde foreløpig ikke satt særlig spor i Brian Wilsons låtskriving. Han var fortsatt sterkt inspirert av amerikansk femtitallspop, vokalgrupper, rock & roll og Phil Spector. Men melodiene ble stadig sterkere, og arrangementene mer avanserte, både for vokalharmoniene og instrumentene. Resultatet var et album som løftet seg over alt de hadde gjort før, og som nærmet seg ideen om albumet som en helhet fremfor en samling enkeltlåter. Sangene fordelte seg fint mellom ballader med den umiskjennelige Wilson-melankolien og kjappe rock & roll-låter med nostalgisk blikk på en uskyldsren ungdomstid. Mike Love skrev det meste av tekstene. Man kan diskutere hvor gode de var, men sammen med Wilsons melodiske geni fungerte de greit nok. Denne gangen stod Love for hovedsang på rundt to tredjedeler av platen, men Brian var alltid til stede i bakgrunnen, enten alene eller i kor.

Blant rock & roll-låtene var geniale I Get Around uovertruffen, men tittelsporet og Little Honda var også sterke. På sistnevnte hadde The Beach Boys flyttet seg fra bil til motorsykkel – et siste farvel til hotrods og bilkultur. Også hyllesten til rock & roll-heltene i Do You Remember? fungerte overraskende godt, med nikk til Little Richard, Elvis, Jerry Lee Lewis og andre som hadde snudd ungdomskulturen på hodet mindre enn ti år tidligere. Don’t Back Down må også nevnes – en rock & roll-låt ikledd bandets harmoniske uskyld. Den var langt unna råskapen til Chuck Berry og Jerry Lee, men det var nesten like morsomt.

Coveren av Hushabye var usedvanlig vellykket. Låten, skrevet av Doc Pomus og Mort Shuman for The Mystics i 1959, ble en brukbar hit den gang. Med Brian Wilsons falsett i front løftet The Beach Boys melodien til himmels. Den ble en perfekt bro mellom rockelåtene og balladene.

Wilson viste seg frem som balladekomponist. We’ll Run Away var en herlig tenåringsfantasi om å rømme bort og gifte seg, mens Wendy, med himmelske harmonier, var en sørgmodig historie om et forhold som gikk i tusen dramatiske ungdomsbiter. Girls On The Beach fulgte i samme spor, der bandet lå i sanden og betraktet jentene, nok en gang med den uimotståelige kombinasjonen av Wilsons melodiske åre og fenomenale vokalharmonier.

Rating: 8/10