Chuck Berry – in Memphis (Mercury LP, 1967)

1) Back to Memphis; 2) I Do Really Love You; 3) Ramblin’ Rose; 4) Sweet Little Rock And Roller; 4) My Heart Will Always Belong to You; 5) Oh Baby Doll; 6) Check Me Out; 7) It Hurts Me Too; 8) Bring Another Drink; 9) So Long; 10) Goodnight, Well It’s Time to Go

Dressene i Mercury Records forstod at det måtte endringer til etter de katastrofale nyinnspillingene av Berrys hits i et lokalt studio i St. Louis, som endte opp som albumet Golden Hits. Sannsynligvis inspirert av Jerry Lee Lewis’ vellykkede album Memphis Beat, som Mercury ga ut i 1966, ble det bestemt at Berrys neste album skulle spilles inn nettopp i Memphis.

In Memphis ble spilt inn i løpet av tre dager i Hi Records’ Royal Studios. Hi Records skulle på 70-tallet bli mest kjent gjennom Al Greens store suksess, men også via utgivelser med Ann Peebles, O.V. Wright og Syl Johnson. Selskapet ble stiftet allerede i 1957, og da Berry entret studioet deres hadde de hatt suksess både med Bill Black’s Combo tidlig på 60-tallet og med soulartisten Bobby “Blue” Bland tidligere i 1967. Berry fikk med seg et knippe erfarne sørstatsmusikere. Bob Frazier og Roy Dea produserte. De hadde ikke mye erfaring med store artister, men hadde produsert diverse singler på lokale plateselskaper innen soul og blues. Kjernen i bandet var Reggie Young (gitar), Bobby Emmons (piano), Tommy Cogbill (bass) og – så vidt jeg har forstått, Jerry “Satch” Arnold fra Bill Black’s Combo (trommer). De tre førstnevnte musikerne var kjente navn for tilhengere av sørstatssoul og for dem som fulgte Elvis Presley. De hadde spilt på diverse utgivelser for Goldwax Records og bidro i 1969 på flere klassiske innspillinger med kongen. I tillegg kom flere av medlemmene fra The Memphis Horns inn som forsterkning.

Alt lå dermed til rette for en “ordentlig” ny plate med Chuck Berry – en fornyelse og et bevis på at han fortsatt var en skapende artist, og ikke bare en som red på gamle meritter. Og selv om In Memphis ikke ble et gjennomført godt album, var det godt nok til å konstatere at Berry fremdeles hadde ting å bidra med. Han hadde med seg et knippe nyskrevne låter, som han kombinerte med et par nyinnspillinger av gamle hits og coverlåter. Platen inneholdt rock & roll, soul, blues og pop, og representerte Berrys musikalske smak på en god måte. Lydbildet var kraftig oppgradert, i den typiske stilen til sørstatsinnspillinger fra siste halvdel av 60-tallet. Dermed var den rå lyden og energien fra de tidlige Chess-årene en saga blott, men var lyden en passende oppgradering av Berrys uttrykk.

Av de fire nye sangene (Back To Memphis, I Do Really Love You, My Heart Will Always Love You og Check Me Out) var Back To Memphis det store høydepunktet. Her leverte Berry både humoristiske vendinger i teksten og et gyngende driv, som gjorde at sangen fortjener å nevnes blant hans klassikere. The Band spilte inn sangen i forbindelse med coveralbumet Moondog Matinee, uten å ta den med på det endelige albumet. Den dukket senere opp som bonusspor på CD-utgivelsen, og igjen på The Bands album High On The Hog fra 1996. Check Me Out var en rocker med kledelig blåsearrangement, men resultatet hevet seg ikke over det jevne. I Do Really Love You var en sakte soulblues, typisk for sin tid, og fungerte greit, men manglet litt sting. Berry oppførte også My Heart Will Always Love You som sin egen låt, men det var i virkeligheten en nyinnspilling av Arbee Stidhams hit fra 1948. Uansett gjorde Berry en god figur i den bluesy innpakningen. Nyinnspillingene av Sweet Little Rock And Roller og Oh Baby Doll var på ingen måte nødvendige, men ble løftet litt av blåserarrangementene, som ga dem soulpreg. Likevel nådde de aldri originalene til knærne.

To av coverlåtene var hentet fra Nat “King” Coles repertoar. Berry gjorde kraftige endringer på Ramblin’ Rose og leverte en god versjon av hiten fra 1962. Originalens strykere var fjernet, noe som kledde Berry. Cole spilte inn Bring Another Drink tilbake i 1944, og Berry videreførte den sløye stemningen fra originalen med godt resultat. Han gjorde også en mer enn godkjent versjon av bluesklassikeren It Hurts Me Too, hvis røtter kunne spores tilbake til 1931 og som først ble spilt inn av Tampa Red i 1940. So Long ble første gang innspilt i 1940 av Russ Morgan And His Orchestra. Dette var Berry sine røtter, og han behandlet låten med respekt og finesse, oppgradert til en soulballade anno 1967, med et lekkert blåser-arrangement. Den like myke Goodnight, Well It’s Time to Go, opprinnelig gjort av The Spaniels i 1953, avsluttet platen, akkurat som den avsluttet Berrys konserter på denne tiden, som en innledning til Johnny B. Goodes store takk for i kveld.

Rating: 7/10