Kluster – Klopfzeicen (Schwann LP, 1970)

1) Kluster 1 (Electronic Music) und Texts; 2) Kluster 2 (Electronic Music )

Kluster – Zwei-Osterei (Schwann LP, 1971)

1) Electric Music Und Texts; 2) Kluster 4

Kluster – Eruption (KS LP, 1971)

1) Eruption One; 2) Eruption Two

Da de tre uskolerte «geniale dilettantene» Conrad Schnitzler (født 1940), Hans-Joachim Roedelius (1934) og Dieter Moebius (1944) dannet Kluster i 1969, var det ingen som kunne forutse hvilken enorm innflytelse de kom til å få på eksperimentell musikk i de kommende tiårene. Uten deres nybrottsarbeid ville mye sett annerledes ut. De satte dype spor i industrimusikk, elektronisk musikk, ambient og synthpop. Den fryktløse tilnærmingen til det å skape musikk, med bruk av alle tenkelige og utenkelige effekter, påvirket generasjoner av nysgjerrige og nyskapende artister som Brian Eno, Cabaret Voltaire, Throbbing Gristle og Nurse With Wound.

Schnitzler var elev av den radikale kunstneren Joseph Beuys ved kunstakademiet i Düsseldorf. Beuys var både talentfull og kompromissløs, og hans påstand om at alle kunne være kunstnere var et bevisst angrep på etablerte strukturer i kunst- og musikkverdenen. Han fikk stor innflytelse på Schnitzler, som kastet seg ut i sin egen kunstneriske virksomhet. Han koblet sammen billig elektronikk og ulike «found objects» og skapte lydkulisser mer enn musikk. Melodi og rytme var uvesentlig; målet var abstrakte lydlandskap. I 1967 møtte han Roedelius. De to dannet duoen Geräusche, der de fortsatte med kontaktmikrofoner på ulike objekter for å skape «industrielle» stemninger, samtidig som de eksperimenterte med tradisjonelle instrumenter som cello, bratsj og trommer. Etter hvert startet de, sammen med Boris Schaak, klubben Zodiac Free Arts Lab, som ble et samlingssted for avantgarde-musikere og tidlige krautrockere i Vest-Berlin. De to fikk med seg Moebius, opprinnelig kokk, og plasserte ham bak trommene, et sted han aldri hadde vært før. Dermed var Kluster født. Debuten var en 12 timer lang konsert i 11. etasje av Europacenter i Vest-Berlin, og var en øredøvende opplevelse. De spilte ikke på vanlige rockeklubber, men i kunsthaller og museer. Via organisten Oskar Gottlieb Blarr i Düsseldorf Neanderkirche fikk de støtte til å spille inn musikk. Ironisk nok ble noen av de mest banebrytende industriutgivelsene noen sinne muliggjort av kirken.

I november 1969 gikk trioen i studio i Köln, hvor de møtte Conny Plank. Han var inspirert av Edgar Varèse og Michael Koenig og ønsket å skape musikk i grenselandet mellom avantgarde, musique concrète og rock. I løpet av én dag spilte Kluster og Plank inn nok materiale til to album. Unge lyrikere bidro med dystopiske og samfunnskritiske tekster, helt i tråd med ånden i undergrunnen.

Plank ble en nøkkelperson i samarbeidet. Han brukte studioet som et kreativt instrument og formet Klusters særegne uttrykk. Musikken var helt fri for melodi og rytme og bygget på elektronisk bearbeidede instrumenter som piano, gitar, cello, fløyte, orgel og perkusjon. På omslaget ble trioen presentert som en progressiv popgruppe og «den mest radikale tyske undergrunnsmusikken». De ble sammenlignet både med Stockhausen og det italienske kollektivet Gruppo di Improvvisazione Nuova Consonanza, ledet av Ennio Morricone og Egisto Macchi.

Albumene Klopfzeichen og Zwei-Osterei bestod av lange improvisasjoner fulle av atonale lydbilder, mørke undertoner og en konstant følelse av uro. Stemmer ble brukt som lyd mer enn som sang, og musikken malte bilder av et Tyskland i spenn mellom etterkrigstidens autoriteter, kald krig og konformitet. Musikken var både dynamisk og mekanisk, planlagt og improvisert, og la grunnlaget for flere sjangre.

Klopfzeichen var bygget opp rundt to improvisasjoner – den første med Christa Runges stemme som en del av lydlandskapet, den andre instrumental og hardere, som en industrihall fylt med ekko og støy. Zwei-Osterei fulgte samme formel, med tekst av Manfred Paethe på første side, der stemmen ble lagt på i etterkant og ikke var like godt integrert. Musikken var repeterende, truende og full av feedback, støy og industrielle teksturer. Den andre siden var en oppsummering av alt de tre hadde forsket seg frem til, med dronene rytmer, mekaniske lyder og en følelse av umenneskelig monotoni, til slutt eksploderende i ren støy.

Eruption, den siste platen fra denne epoken, ble spilt inn på en konsert i Göttingen i 1971 og utgitt i kun 200 eksemplarer av Schnitzler selv. Den er senere gjenutgitt i forskjellige versjoner og under ulike navn, noe som har skapt forvirring blant samlere. Musikken var instrumental, men mer tilgjengelig enn de to tidligere platene, men fortsatt dypt forankret i eksperimentering. Uttrykket beveget seg mellom ambient, proto-industri og improvisert avantgarde, og bar preg av spontanitet, men også av musikernes evne til å lytte til hverandre.

For de som vil dykke dypere i Klusters tidlige historie, finnes det omfattende bokser med liveopptak fra deres første konserter, som sammen med Eruption gir et helhetlig bilde av et band som både definerte og utfordret hva musikk kunne være.

Rating: Klopfzeichen: 9/10

Rating Zwei-Osterei: 8,5/10

Rating: Eruption: 8/10