Focus – X (Avalon cd, 2012)

1) Father Bachus; 2) Focus 10; 3) Victoria; 4) Amok In Kindergarten; 5) All Hens On Deck; 6) Birds Come Fly Over (le Tango); 7) Hoeratio; 8) Talk Of The Clown; 9) Message Magic; 10) Crossroads

2012 hadde Thijs van Leer og Pierre van der Linden rukket å bli henholdsvis 64 og 66 år, men det hindret dem ikke i å levere det beste og mest energiske de hadde laget siden Hamburger Concerto i 1974. Riktignok var det ikke helt på samme nivå som gullårene, men de gamle ringrevene kom opp med et solid stykke arbeid. På Focus X. I tillegg til de to veteranene var Bobby Jacobs fortsatt med, mens gitaristen nok en gang var byttet ut, slett ikke uvanlig i Focus etter at Jan Akkerman forlot skuta for mange år siden. Denne gangen var det Menno Gootjes som tok over, og han ble faktisk værende. Med sin bakgrunn fra metal hadde han et mer kraftfullt uttrykk enn forgjengerne, men uten å dra med seg sjangerens klisjeer.

Om det var Gootjes som satte tonen eller om det var en naturlig utvikling var ikke lett å si, men Focus hadde lagt mesteparten av fusionpreget fra de to forrige platene bak seg, til fordel for ren progressiv rock med hint av hardrock. Det gjorde at X fremstod strammere og mer fokusert enn bandets to foregående utspill. Låtene var fortsatt relativt korte, og ambisjonsnivået kunne nok ikke måle seg med storhetstiden, men albumet var jevnt og mer inspirert enn på lenge. Van Leer var fremdeles seg selv, med fløyte, orgel og melodisk teft, men denne gangen med jevnt over bedre musikalske valg.

Samspillet var merkbart bedre enn på de to foregående platene. Van der Linden, som hadde vært overraskende anonym på Focus 9, var tilbake i form og leverte både kraft og finesse bak trommene. Han fant en fin balanse med Jacobs’ bass, som også hadde produsentrollen og som sørget for en saftig, men luftig lyd. Gootjes’ gitarspill var en styrke, og van Leer virket mer konsentrert og mindre opptatt av å få plass til de pinlige humorinnslagene som tidligere hadde dratt ned helhetsinntrykket. Den eneste låten som virkelig falt igjennom var Talk Of The Town, som var en banal, middelalder-inspirert trall uten mål og mening.

Det åpnet sterkt med Father Bacchus, med tungt driv, stram rytmeseksjon og energisk fløyte og gitar. Tittelsporet var mer balladepreget og rolig, men vellykket på sin måte, nettopp fordi det holdt igjen der det kunne blitt pompøst. Resten av albumet vekslet mellom rolige partier og mer drivende partier, med høydepunktene i de mest energiske låtene, som Father Bacchus, Crossroads, med røtter i jazzrock, og All Hens on Deck, som viviste samspillet mellom van Leers fløyte og orgel og Gootjes’ gitar på sitt beste.

Som vanlig hadde Focus gjester med på laget. Ivan Lins bidro på Le Tango, en ny versjon av et spor fra van Leer og Akkermans duoalbum fra 1985. Lins’ mørke vokal ga den en europeisk, filmatisk stemning, uten å helt nå de helt store høydene.

Helheten kunne hatt godt av flere raske og drivende spor. Platen ble litt baktung, men X var likevel en trivelig lytteropplevelse. Ved å unngå de mest lettvinte idéene og easy listening-fellene, leverte bandet et album som var blant de beste i den sene enden av kataologen deres.

Rating: 7/10