Chuck Berry – San Francisco Dues (Chess LP, 1971)

1) Oh Louisiana; 2) Let’s Do Our Thing Together; 3) Your Lick; 4) Festival; 5) Bound to Lose; 6) Bordeaux in My Pirough; 7) San Francisco Dues; 8) Viva Rock and Roll; 9) My Dream; 10) Lonely School Days

Chuck Berry og Bob Baldori, pianisten som spilte munnspill på Back Home, var et radarpar på starten av 70-tallet. Baldori og bandet hans, Woolies, var fast komp for Berry på konserter rundt om i Midtvesten, og de to fant tonen såpass godt at Berry bestemte seg for å spille inn neste plate i Bobs studio i Lansing, Michigan. Han tok med seg gitaren og sju nye låter, hoppet i bilen og kjørte selv. På fem dager spilte de inn hele greia, med Berry produsent. Deretter dro han til Chicago og leverte tapene til Chess.

Chess var ikke lenger det samme plateselskapet som han hadde forlatt. Brødrene Chess hadde solgt selskapet til GRT i 1968, og de nye eierne styrte selskapet som en striglet bedrift. Det var, for å si det pent, Ikke helt etter Berrys smak. Esmond Edwards, som fulgte opp prosjektet, var ikke imponert over det han fikk servert. Året etter beskrev han albumet som avskyelig og marginalt, og han tok seg friheten til å remikse låtene. Han fisket også fram to gamle spor fra 1966, Lonely School Days og Viva Rock and Roll, for å fylle ut albumet.

Edwards tok hardt i, men han hadde ikke helt feil. San Francisco Dues opplevdes som et album Berry laget mer fordi han måtte enn fordi han brant for det. Det var lenge siden han hadde solgt mye plater, den store hiten skulle komme først året etter, men som konsertartist var han fremdeles en pengemaskin. Det var der han tjente pengene sine, i tillegg til royalties fra gamle låter og alle coverversjonene som fortsatte å strømme inn.

San Francisco Dues inneholdt stort sett tilbakelent blues, og var polert nok til å passe tidens lydbilde, men manglet energi. De to sangene Edwards hentet frem gjorde lite for å heve helhetsinntrykket. Lonely School Days var en utdatert, søtladen poplåt, og på Viva Rock and Roll resirkulerte Berry seg selv for ente gang. På My Dream satte Berry seg ved pianoet og levert et seks minutter langt tone-dikt om sitt drømmehjem. Det var sjarmerende ved lytt, men var mer en kuriositet enn en klassiker. Your Lick var enda merkeligere: nesten instrumental, med Berry som hadde småpratet og gryntet på en måte som hadde gjort klart hva tittelen hentydet til. Festival hadde en morsom idé, en drømmefestival med Elvis, Little Richard, The Who, Stones og Zeppelin på scenen, men sangen var lite mer enn en skisse Bordeaux in My Pirough, som mer eller mindre var Hank Williams’ Jambalaya med ny tekst løftet heller ikke særlig..

De virkelig gode øyeblikkene var de sløye, funky blueslåtene Oh Louisiana, Bound To Lose og tittelsporet, hvor Berry oppdaterte femtitallets elektriske Chicago-blues til 70-tallet. Også den effektive boogie bluesen Let’s Do Our Thing Together landet på plussiden, løftet av Baldoris elektriske piano som den var.

Rating: 5/10