Frank Zappa – Guitar (Barking Pumpkin 2cd, 1988)
1) Sexual Harassment In The Workplace; 2) Which One Is It?; 3) Republicans; 4) Do Not Pass Go; 5) Chalk Pie; 6) In-A-Gadda-Stravinsky; 7) That’s Not Really Reggae; 8) When No One Was No One; 9) Once Again Without The Net; 10) Outside Now (original solo); 11) Jim & Tammy’s Upper Room; 12) Were We Ever Really Safe In San Antonio?; 13) That Ol’ G Minor Thing Again; 14) Hotel Atlanta Incidentals; 15) That’s Not Really A Shuffle; 16) Move It Or Park It; 17) Sunrise Redeemer; 18) Variations On Sinister #3; 19) Orrin Hatch On Skis; 20) But Who Was Fulcanelli?; 21) For Duane; 22) GOA; 23) Winos Do Not March; 24) Swans? What Swans?; 25) Too Ugly For Show Business; 26) Systems Of Edges; 27) Do Not Try This At Home; 28) Things That Look Like Meat; 29) Watermelon In Easter Hay; 30) Canadian Customs; 31) Is That All There Is?; 32) It Ain’t Necessarily The Saint James Infirmary
I 1988 begynte Frank Zappa for alvor å se seg i bakspeilet. Han ga ut tre dobbelt-cd-er med eldre konsertopptak, I tillegg til Broadway the Hard Way, en enkelt-cd med opptak fra 1988-turneen. Arkivutgivelsene bestod av de to første volumene (av seks) i You Can’t Do That On Stage Anymore-serien. Den tredje utgivelsen var enkelt og greit kalt Guitar, og da skjønte vi, som fulgte hvert sprell han foretok seg, at det var klart for en oppfølger til de tre Shut Up ’n Play Yer Guitar-platene fra 1981.
Guitar var en solid dose: to cd-er, inneholdende 131 minutter med utelukkende soloer. Opptakene var hentet fra konserter mellom desember 1981 og desember 1984, med et lite tilbakeblikk til mars 1979. Konseptet var kjent. Zappa klippet ut gitarsoloer fra konsertopptak av låter fra katalogen, ga dem nye titler og presenterte dem som egne stykker. Let’s Move to Cleveland ble til Republicans, Whipping Post ble til For Duane, og så videre. Bare Watermelon in Easter Hay, Sexual Harassment in the Workplace og Outside Now fikk beholde de opprinnelige titlene.
Musikalsk var innholdet ikke så ulikt Shut Up ’n Play Yer Guitar. Zappa var fortsatt en strålende gitarist, med både formål og struktur i solospillet sitt. Det var sjelden han drev med meningsløs liring, og ofte var det en fryd å høre på. Likevel merket jeg at mye av musikken hang litt i luften når soloene ble tatt ut av låtenes opprinnelige sammenheng. Det var gøy å høre Zappa improvisere, men når de andre – alltid fantastiske – musikerne rundt ham kun fungerte som kulisser, forsvant mye av helheten. Og 131 minutter med dette i ett strekk er mye. Selv jeg, som blodfan, merket at konsentrasjonen begynte å svikte etter hvert. Guitar fungerte best i små porsjoner, typisk en halv time her og der, da kom musikken bedre til sin rett.
Hvorfor Zappa ga ut disse rene gitarsolo-platene kan man bare spekulere i. Ville han bevise for verden hvilken guitarist han var? Det trengte han jo ikke, det hadde han vist mange ganger. Men kanskje følte han seg likevel undervurdert, at gitarspillet hans druknet i all oppmerksomheten rundt tekstene, humoren og satire. Guitar var mest et dokument for de virkelig dedikerte. For oss som aldri får nok av Zappas gitarlyd, som liker å sammenligne ulike soli og høre hvordan han utviklet idéene sine fra kveld til kveld, var det fint å ha albumet i Zappa-hyllene. For andre kan det bli litt mye av det gode. Og kanskje er det nettopp det som er poenget, med en Zappa som sa: «Her, ta hele dosen.»
Rating: 6,5/10
ROCKARKIVET 