Focus – XI (In and Out Of Focus cd, 2018)

1) Who’s Calling?; 2) Heaven; 3) Theodora Na Na Na; 4) How Many Miles?; 5) Mazzel; 6) Winnie: 7) Palindrome; 8) Clair-Obscur; 9) Mare Nostrum; 10) Final Analysis; 11Focus 11

I 2016 sluttet Bobby Jacobs i Focus. Han hadde vært medlem siden comebacket i 2002, men nå var det altså over. Han ble erstattet av Udo Pannekeet, som fansen kjente fra hans bidrag på The Focus Family Album, og fra konserter.

XI fortsatte i samme stil som 8, 9 og X, de tre ordinære studioalbumene som hadde kommet etter comebacket. Heldigvis hadde bandet hatt en stigende formkurve. X var et bedre album enn både 8 og 9, og XI tok enda et lite steg opp fra X. Thijs van Leer hadde lagt fra seg de kjipeste forsøkene på humor og kommentarer, og bandet hadde mer eller mindre frigjort seg fra den tunge arven fra første halvdel av 70-tallet. Det var fortsatt mulig høre ekko fra storhetstiden på syttitallet, men i 2018 fremstod Focus mer som et jazzrock-/fusionband, med kun enkelte progressive trekk. Van Leer var åpen på sin kjærlighet til jazzen. I teksten til How Many Miles (den eneste låten med vokal) undret han seg over hvor denne største kjærligheten hadde vært hele livet. I så måte var den stadige bruken av Roger Dean som omslagskunstner nesten litt misvisende. Hans karakteristiske stil sendte tankene rett tilbake til Yes-albumene fra 70-tallet, og gjorde nok sitt til å tiltrekke det tradisjonelle progpublikummet, som var kjent for å være trofaste mot gamle helter.

Musikken var mer gitardrevet enn noen gang, selv om det fortsatt var van Leer som skrev mesteparten av materialet og leverte komposisjoner med den elegansen og kompleksiteten han kunne når inspirasjonen var tilstede. Gitardominansen skyldtes i stor grad Menno Gootjes, som hadde blitt med i bandet i 2011, akkurat i tide til X. Med bakgrunn fra hardrock og metal tilføyde han en sårt tiltrengt temperatur. Resultatet var at Focus, selv om de var et «satt» band, svingte og hisset. Flere av låtene pekte seg ut, som Mazzel, det friske åpningssporet Who’s Calling? og Palindrome. På sistnevnte fikk Pierre van der Linden vist at det fortsatt var futt i stikkene, i et heftig stykke jazzrock. Who’s Calling? hadde opprinnelig blitt utgitt på van Leer og Jan Akkermans 1985-album, da i en 15 minutter lang versjon. Den nye versjonen var strammere, mer vellykket og minnet om 70-talls-Focus.

Det var plass til flere ballader, som nok var av mer variabel interesse, men som også rommet noen perler. Den undrende Clair-Obscur var et høydepunkt, med sjeldent avmålt spill fra Gootjes, i nydelig samspill med van Lindens piano. Også den avsluttende Focus XI holdt høyt nivå, med melodisk styrke gjennom alle sine vendinger, uten å falle i melodramatiske grøfter. Lydbildet var organisk og livlig, uten den påtatte perfeksjonismen som preger mye moderne jazzrock og prog.

Rating: 7/10