The Beach Boys – Beach Boys’ Party (Capitol LP, 1965)

1) Hully Gully; 2) I Should Have Known Better; 3) Tell Me Why; 4) Papa-Oom-Mow-Mow; 5) Mountain Of Love; 6) You’ve Got To Hide Your Love Away; 7) Devoted To You; 8) Alley Oop; 9) There’s No Other (Like My Baby); 10) I Get Around/Little Deuce Coupe; 11) The Times They Are A-Changin’; 12) Barbara Ann

Capitol så ingen grunn til å avvike praksisen med tre Beach Boys-album i året. Selskapet brukte alle triks i boka for å få det til. Hvis Brian Wilson ikke hadde nok nye låter på lager, kunne man alltids gjenbruke gamle sanger i ny innpakning (Little Deuce Coupe), gi ut et konsertalbum eller til og med et julealbum. Årets «triks» i 1965 var å lage et partyalbum, en iscenesatt fest i studio der The Beach Boys fremførte et knippe coverlåter og noen egne sanger.

Beach Boys’ Party! fremstod som en uformell sammenkomst i studio, med kjærester, koner og venner til stede, og låtene ble fremført med kun sang, akustiske gitarer og enkel perkusjon. Mange har pekt på at Party! kan regnes som tidenes første unplugged-album – mer enn 20 år før MTV gjorde konseptet populært. Det er selvsagt et definisjonsspørsmål, men argumentet har absolutt noe for seg. Ifølge Brian Wilsons selvbiografi fra 1991 var det også slik det skjedde. Men i virkeligheten var det mindre spontant enn det hørtes ut. Sannheten var at sangene ble spilt inn i løpet av fem studioøkter i september 1965, og at «partystemningen» – latter, småprat og tullekommentarer – ble lagt på i etterkant. Resultatet ble vel iscenesatt og påtatt lystig, og de konstante avbrytelsene var mer irriterende enn sjarmerende.

Albumet inneholdt en blanding av aktuelle hits og litt eldre låter. Beach Boys gjorde tre Beatles-sanger, én hver av Bob Dylan, Phil Spector og The Everly Brothers, og d noen mer humoristiske valg som Hully Gully (The Olympics), Papa-Oom-Mow-Mow (The Rivingtons) og Alley Oop (The Hollywood Argyles). De sistnevnte virket først og fremst som Mike Loves idé om moro, men i dag fremstår det mest som platt studiostøy, uten mye som frister til gjentatt lytting. Det samme kan sies om The Times They Are A-Changin’ og Lennons You’ve Got to Hide Your Love Away, som fikk en pinlig behandling. Medleyen I Get Around/Little Deuce Coupe var kaotisk og infantil, og mest en parodi på seg selv. Det er utrolig at bandet utsatte egne klassikere for slikt skadeverk, med tullesang, endret tekst og merkelige, skeive rytmer i Little Deuce Coupe.

De lyktes bedre med de to andre Beatles-coverne. Spesielt Tell Me Why, med sitt løft i refrenget, ble en trivelig stund, på tross av den kunstige feststemningen. Phil Spectors There’s No Other (Like My Baby), opprinnelig The Crystals’ første hit fra 1961, var også vellykket. At det var én av kun sanger to hvor Brian Wilson hadde hovedvokal, sier sitt om hvor mye han satte pris på akkurat den.

Wilson var også i front på den nydelige versjonen av Barbara Ann. Den var opprinnelig en hit for The Regents, men Beach Boys løftet den til nye høyder, hjulpet av Dean Torrence fra Jan & Dean på vokal. Barbara Ann var uimotståelig pop med doo-wop-røtter og rock & roll-energi, og endte opp som en av bandets største hits, med første- og andreplasser over hele verden. Også i Norge gikk den helt til topps. Dette var faktisk bandets andre nummer én i Norge, og fulgte Help Me Rhonda. Suksessen med Barbara Ann roet gemyttene både hos Capitol og Mike Love, som hadde vært misfornøyde med at singelen The Little Girl I Once Knew, som ikke var inkludert på noe album, «bare» hadde nådd 20. plass i USA. Love og plateselskapet ønsket at Brian Wilson skulle holde seg til den velprøvde oppskriften. Wilson selv hadde imidlertid hodet langt inne i arbeidet med Pet Sounds, uten at verden visste hva som skulle komme.

Legges det til at versjonene av Mountain of Love (Harold Dorman) og Devoted to You (The Everly Brothers) aldri hevet seg over det anstendige, med sine smektende harmonier og noe gammeldagse visepop-preg, endte Beach Boys’ Party! Opp som var en veldig blandet opplevelse.

I 2015 kom det en boks med hele 81 opptak fra Party!-innspillingene. Her kunne man høre låtene uten pålagt feststøy, samt sanger av blant andre Bob Dylan og Donovan som ikke hadde kommet med på den opprinnelige LP-en.

Rating: 4,5/10