Chuck Berry – The London Chuck Berry Sessions (Chess LP, 1972)

1) Let’s Boogie; 2) Mean Old World; 3) I Will Not Let You Go; 4) London Berry Blues; 5) I Love You; 6) 7) Reelin’ and Rockin; 8) My Ding-a-Ling; 9) Johnny B. Goode

I 1971 ga Chess ut The London Howlin’ Wolf Sessions, hvor bluesgiganten ble koblet sammen med yngre stjerner som Eric Clapton, Charlie Watts, Ian Stewart, Bill Wyman, Steve Winwood og flere. Albumet ble spilt inn i London og ble en brukbar suksess. Året etter fulgte Chess opp med et tilsvarende prosjekt med Muddy Waters som selvsagt ikke kunne være dårligere enn sin venn og rival. Blant musikerne denne gangen var Sammy Lawhorn, Rory Gallagher, Rick Grech, Georgie Fame (aka George Fortune), Steve Winwood og Mitch Mitchell. Chuck Berry måtte også med syntes han og sammen med produsent Esmond Edwards ble de enige om at et lignende prosjekt kunne være en karriere-boost for ham også. Platene til Waters og Berry kom ut samme år, og det ble fort klart at Waters hadde levert en mye sterkere plate. På den andre siden opplevde Berry sin største kommersielle suksess, mye takket være tilfeldigheter.

Edwards og Berry hadde opprinnelig planlagt å gi ut et konsertalbum. Berry fikk med seg Roy Young Band, som inkluderte gitarist «Onnie» McIntyre og trommeslager Robbie Macintosh, som senere skulle få stor suksess som medlemmer av Average White Band – og Nic Potter fra Van der Graaf Generator. Konserten ble spilt inn i Locarno Ballroom i Coventry, men teknikken sviktet, og mye av materialet ble ødelagt. Til slutt satt Chess igjen med tre opptak de mente kunne brukes: en syv minutter lang versjon av Reelin’ and Rockin’, en 11 minutters versjon av den tvetydige visen My Ding-a-Ling, og en eksplosiv Johnny B. Goode, som endte med at publikum nektet å slippe Berry av scenen – konferansieren måtte faktisk be dem om å la ham gå, slik at Pink Floyd (!) kunne slippe til.

Johnny B. Goode og Reelin’ and Rockin’ viste at Berry fortsatt var en sterk konsertartist. Dessverre ble den andre platesiden dominert av den altfor lange My Ding-a-Ling, hvor Berry etter en lang tale brukte resten av tiden på monoton «call and response» med publikum. Det var sikkert morsomt for dem som var til stede, men hjemme i stua var det mer slitsomt enn underholdende. Likevel begynte flere DJ-er å spille låten på radio, og sommeren 1972 ga Chess ut en fire minutters singleversjon. Utrolig nok ble dette Berrys største hit noensinne, med førsteplass i USA, Storbritannia og Canada. Singelens enorme suksess dro albumet med seg til åttendeplass på den amerikanske albumlisten, noe som var Berrys beste plassering noensinne. Senere samme år ble også Reelin’ and Rockin’ gitt ut som single og nådde 27. plass i USA.

Siden konsertopptakene ikke var nok til å fylle et helt album, ble det arrangert en ekstra studiosesjon i Pye Studios i London. Her fikk Berry hjelp av blant andre Kenney Jones (trommer – Small Faces, Faces og senere The Who) og Ian McLagan (Small Faces, Faces, og et utall andre prosjekter). Til tross for det imponerende laget ble resultatet middels. Let’s Boogie var en generisk, masete rockelåt som Berry hadde gjort langt bedre tidligere. I Love You og I Will Not Let You Go holdt seg også i rockesporet og var noe bedre, men likevel langt unna høydepunktene fra hans gullalder. London Berry Blues var en instrumental bluesrocker som svingte godt og nøt godt av musikerne som kjente formen, men låten sa alt den hadde å si etter tre minutter og skulle vært stoppet da, og ikke holdt det gående videre.

Klart best av studiolåtene var Mean Old World. Her lyktes Berry og bandet med å puste nytt liv i en klassiker, som i T-Bone Walkers original var et av de tidligste eksemplene på elektrisk blues, og som senere hadde blitt udødeliggjort av Little Walter. Her senket Berry skuldrene og leverte en versjon som overskygget hans egne nye låter.

Rating: 5/10